KONSERT: The Flaming Lips, Enga Scene, Middelalderparke, Øyafestivalen – fredag 13. august 2010Psykedelisk lekestue

Wayne Coyne satt trygt på bjørnens skuldre, da The Flaming Lips spilte på Øyafestivalen fredag.
Wayne Coyne satt trygt på bjørnens skuldre, da The Flaming Lips spilte på Øyafestivalen fredag.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Der andre sparer konfekten til slutt, byr The Flaming Lips på konfetti helt fra start.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

OSLO (ABC Nyheter): Wayne Coyne og hans The Flaming Lips har i løpet av de snart 30 årene bandet har eksistert sikret seg en unik posisjon i grenselandet mellom det kommersielle og eksperimentelle.

Riktignok tok det over femten år før de ble kjent utenfor kultkretsene med albumene «The Soft Bulletin» (1999) og «Yoshimi Battles The Pink Robots» (2002), men der man muligens kunne forvente at veteranene ville fortsette veien inn i den trygge mainstream, har Wayne Coyne tviholdt på sin like surrealistiske som suggererende lekenhet.

Visuelt skue

Både musikalsk og visuelt kom dette til syne på Øya-konserten, hvor Wayne Coyne fra første sekund pleide sitt psykedeliske image med de sprøe påfunnene som er blitt bandets varemerke.

Som å krabbe inn i en gjennomsiktlig boble som ruller og spretter over publikum. Som å sitte og synge på skuldrene til en person i bjørnedrakt. Og ikke minst ved å skyte voldsomme mengder med konfetti utover folkehavet mens han synger gjennom en ropert. Velkjente triks for de som har sett The Flaming Lips tidligere, men storartet underholdning og storslått skue for nykommere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Drømmer og dyrelek

Den visuelle lekenheten tar bandet også med seg inn i musikken, slik at The Flaming Lips må være det nærmeste man kommer et ”godt, gammelt” psykedelisk band.

Med pågående rytmer bak et svevende lydteppe som bygger opp drømmeliknende seanser av det suggererende surrealistiske slaget, slik som i bandets første (nesten)hit «She Don’t Use Jelly». Men også med en kanskje ikke like vellykket lek i «I Can Be A Frog», hvor publikum ikke var helt med på notene da de skulle leke aper, løver, frosker, motorsykler, vindbris og hva det nå måtte være Coyne ville ha dem med på.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Musikalske kontraster

Men midt i all leken klarer bandet også å fokusere på musikken, ikke minst eksemplifisert i den like vakre som (for anledningen) lavmælte «Yoshimi Battles The Pink Robots». For øvrig direkte etterfulgt og konstrastert med en rå og rølpete «See The Leaves», som baner veien for Coynes antikrigshymn og fredsønske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her kommer dessuten den gamle hippien i ham klart fram, der han ber de 7000 tilskuerne rette fredstegnet mot himmelen, under en litt surrete monolog om at fred er mulig, hvis vi bare vil det og kanaliserer vår energi i den retningen.

Til tider kunne det muligens virke noe utflytende og ustrukturert, men sjarmen som The Flaming Lips byr på gjør det lett å tilgi. Spesielt som de avslutter konserten med en flott versjon av «Do You Realize?», mens sletta foran scenen nok en gang blir fargelagt med voldsomme mengder konfetti til avskjed.