KONSERT: Pavement, Enga Scene, Middelalderparken, Øyafestivalen - torsdag 12. august 2010Ujevnt Pavement

Med Stephen Malkmus i spissen var Pavement 90-tallets slackerkonger, med sin skeive, skurrende skranglepop. Fem album rakk de med i løpet av sine ti år, før motsetningene innad i bandet førte til havari rett før tusenårskiftet. Nå, ti år etter, har de funnet tida moden for et samlealbum («Quarantine the Past: The Best of Pavement») og en omfattende gjenforeningsturné.

Mangler melodiene

Torsdag var turen kommet til Øya-festivalen, og entusiasmen helt foran scenen viste at det var et kjærkomment comeback. Men den litt mer avventende holdningen bakover i rekkene illustrerte også situasjonen til Pavement den gang de var aktive: de var kultheltene som manglet melodiene til å ta dem et nivå høyere.

Og kanskje burde vi her også tilføye viljen til å nå bredere? På Øya var det i hvert fall påfallende hvordan Malkmus & co lot være å bygge ett sett som til fulle kunne utnytte potensialet i musikken deres. I stedet ble det en time med noen perler tilsynelatende tilfeldig strødd utover repertoaret, mens bandet tok sitt gamle slackerimage seriøst nok til ikke å jobbe særlig med publikumskommunikasjonen.

Stødig og skranglete

Det var musikken som skulle tale, og det gjorde den i og for seg godt. For Stephen Malkmus og Scott Kannbergs gitarer skurret akkurat så herlig over det stødige kompet at det skapte en lo fi-stemning av det upolerte slaget med evne til å trenge under overflaten. Og som gjør det på en så tett og velspillende måte at det kan virke som om de spillemessig har hatt godt av den ti år lange pausen.

Men selv om det er fascinerende å følge Pavement nedover den skitne veien, er utviklingen i konserten for liten til at spenningen skal forbli på topp. Og etter hvert som minuttene tikker unna uten at Malkmus byr særlig på seg selv, dukker også savnet av de store melodiene opp.

Riktignok bød «In The Mouth A Desert» tidlig i settet på en råvakker melodiøsitet, mens «Summer Babe» og «Stereo» i tett rekkefølge effektivt økte både intensitet og spenning i konserten. Og i den smått countryinfluerte Wilco-slektningen «Range Life» seint i settet demonstrerte Pavement til fulle hvor gode de kan være på sitt beste.

For ujevnt

Men pausene mellom høydepunktene var for mange for at Pavement på Øya ble noe særlig mer enn et hyggelig gjenhør med gamle indiehelter.