Magiske solskinnsmonstre

Sean Gannon (f.v.), Romeo Stodart, Angela Gannon og Michele Stodart i The Magic Numbers hylles av stjerner som paul McCartney, Chrissie Hynde og Neil Young. Foto: Steve Gullick

OSLO (ABC Nyheter): The Magic Numbers har de senere årene blitt applaudert frem av kritikere, fans og noen av de største stjernene som den nye kometen fra England. Et hardt turnéliv i fire år klarte nesten å gjøre slutt på dem. Helt til den rocka bassisten Michele Stodart fødte datteren Maisie.

Kvartetten har spilt på seg et godt konsertrykte i Norge og har blant annet spilt både på Øyafestivalen og på Rockefeller, samt en Oslo-klubb de ikke husker navnet på da de spilte her første gang i 2005.

Vil spille mer i Norge

Da ABC Nyheter nylig møtte bandets frontfigur og kreative kilde Romeo Stodart sammen med Angela Gannon, er de to helt klare på at de vil oftere og mer til Norge.

- Buktafestivalen i Tromsø kanskje, sier Romeo og avduker flere kunnskaper om vårt lille land.

- Vi spilte jo inn vår første video «Love’s A Game» i Bergen. Vi liker oss definitivt her, avslører han.

Å like seg, eller rettere sagt like seg selv – forstå seg selv, er mye av temaet på bandets tredje album «The Runaway» som nettopp har sneket seg ut i butikkhyllene. Etter en fire års lang nonstop-turné var de i ferd med å miste seg selv. Ja, Romeo omtaler situasjonen om «ute av kontroll» og «four years on the road screws your head».

- «The Song That No One Knows» er trolig den tristeste sangen på plata. Ingen kan love deg at alt er OK. Spesielt ikke når du begynner å miste deg selv. Jeg vet alt om det for jeg har gjort det selv, og blitt overrasket over å se meg selv gjøre det. For en ting trodde jeg at jeg hadde kontroll på. Min mesterplan, innrømmer Romeo åpent. Og tror at uten bandet kunne det ha gått riktig galt.

Ikke tid til venner

- Vennene dine blir borte fordi du ikke har tid til dem. Det er en egoistisk idé å sikte mot toppen som artist og musiker, men det er ingen annen måte å gjøre det på enn å kjøre løpet.

- Det er beistets natur, og hvilket beist det er, smiler han skjevt.

«The Nature Of The Beast» tok imidlertid ikke knekken på bandet, og da Romeos søster Michele uventet for dem alle fødte datteren Maisie, var det noe som fikk alle fire til å stoppe opp. Og dermed også unngå et mulig sammenbrudd.

- Musikk er det viktigste i livene våre. Det er mange viktige områder i livet vi ikke har fått orden på ennå, men Maisie fikk oss til å innse at vi var voksne mennesker og ikke barn. Fikk oss til å ta et ansvar, til å gripe den redningsvesten hun ble for oss og bandet. Hun ga oss et nytt perspektiv, fikk oss til å se ting annerledes, og det verste var at søsteren min aldri fortalte verken meg eller bandet at hun var gravid mens vi var ute og turnerte. Helt til jeg en dag i hennes femte måned utbrøt: «Stopp et øyeblikk! Du drikker ikke så mye lenger»?

- Det fikk meg til å se henne som Michele igjen, og ikke bare den rockete bassisten vår.

Friere enn før

Det britiske bandet har beveget seg utenfor de stramme rammene som preger indiepopen på sin siste plate. Foto: Steve Gullick

- Så vi føler at «The Runaway» er nettopp dét. Dette er et album der vi nyter den nye friheten vi har fått, for vi var virkelig frie da vi spilte inn denne plata. Vi var ikke lenger 17-åringer på rømmen, men snarere 26-åringer som forestilte seg at å være det, forteller Romeo.

Og de «rømte» mye. Både fra plateselskapet, management og en fire år lang periode konstant på veien som sakte gjorde dem gale. De bygget seg opp et nytt liv med eget studio samtidig som de satte seg ned og lærte seg de tekniske grepene man må kunne for å gjøre jobben med å spille inn musikken sin selv.

- Vet du, vi har aldri hatt et eget sted der vi kunne sette oss ned med instrumentene våre siden vi øvde i kjelleren til mamma og pappa, understreker Romeo.

«The Runaway» gir også en helt annen opplevelse av The Magic Numbers, og albumet skiller seg samtidig nokså mye fra tidligere indierockproduksjoner. Her eksisterer det en mye mer sofistikert popatmosfære med lyden av inspirasjonskilder fra langt tilbake i tid.

Ville fange flere tidsepoker

- Vi ville at det skulle låte tidløst. At det skulle låte som det kunne komme fra alle mulige tidsepoker men også at det var fra i dag. Så plata ble definitivt mer widescreen; mer lag på lag av innspillinger og ikke så live og direkte som de to første plateutgivelsene våre var. Vi ville ha den tjukke lyden, og kjente at vi var tiltrukket av 1960- og 70-tallet uten at vi ville at det skulle låte for mye som det. Jeg liker også 50-tallets rock’n’roll. Gene Vincent er virkelig ektefølt gitarbasert musikk. Vi tror verden savner Vincent og musikk fra Motown og Phil Spector-æraen i dag, synser Romeo ivrig og forteller at de også for første gang unnlot å spille låtene live før de spilte dem inn. De ville at alt skulle være friskt. At alt skulle låte annerledes.

- Vi ville ikke ha noen bindinger før innspillingene. Ingen regler vi måtte følge. Jeg la til og med ned gitaren for å se hva som skjedde, og åpnet med det opp for andre instrumenteringer. Jeg har skrevet mer på pianoet fordi jeg liker elementet av å bli overrasket av hvor musikken drar meg. Det kommer mer frem på pianoet. Der kan jeg «snuble» litt i mine egne ben. For på gitar vet jeg alltid hvor det bærer. Vi hadde det mye gøy under disse innspillingene, det er sikkert. Som når vi brukte autoharp.

The Magic Numbers gjorde det til en regel under innspillingene at dersom noe kom for enkelt, så ble det forkastet. Da hadde de helt sikkert gjort det før. De følte at de måtte gjøre noe helt annet enn hva de tidligere hadde gjort. Derfor er The Magic Numbers’ tredje album et veiskille for bandet.

- Som der vi nesten gjør en sakte Emmylou Harris-countrymelodi som utvikler seg til en Fleetwood Mac-låt i form av «Why Did You Call?», smiler Romeo.

Indierammene begrenser

- Når du tenker på indierockgrupper, hvor vi har røttene våre, så tenker man gjerne på band som The Libertines. Det er så begrensende. Vi ønsker mer å tenke som vår kompis og labelkollega Ed Harcourt. Vi kan like gjerne ha en Jimmy Webb-sang i bakgrunnen som moderne indierock, sier Romeo og bekjenner at det var stort å få spille med Jimmy på scenen for en tid tilbake.

- Hør bare hans «Do What You Wanna Do». Tenk at han var bare 16 år da han skrev den. Det er utrolig, kommer det beundrende om en av deres idoler. Ellers elsker de nyere artister og band som My Morning Jacket, Bonnie ’Prince’ Billy, John Grant, Midlake og M. Ward.

- Og Laura Marlin er en utrolig ung dame. Som en Joni Mitchell da hun var bare 14 år.

The Magic Numbers har også hedret Townes Van Zandt ved å spille inn hans «Don’t Take It Too Bad» på et hyllestalbum. De har også spilt hans «Quicksilver Daydreams» på konserter og finner mye rom for deres egen musikalitet inn i dette territoriet.

- Det verste ville vært om folk oppsummerte oss som et solskinnsband med glade gutter og jenter. Vi kan bli misforstått, men ettersom folk finner ut mer og mer om oss er det nok et annet bilde som tegner seg av oss. Da kan de finne sin favoritt like gjerne på låten «Sound Of Something». Jeg vil at folk skal føle noe emosjonelt ved musikken vår. Som en sukret Patsy Cline.

Presset seg hardere

- Min favoritt på den nye plata tror jeg må være «Restless River». Veldig triste korder, men de er universelle slik at alle forstår dem. Uansett om du kan språket eller ikke. «Throwing My Heart Away» er også spesielt sterk til å være meg. Det er så jeg må stoppe opp og tenke: «dette er virkelig meg», smiler Romeo og rister svakt på hodet. Han har presset seg hardere som sanger på dette albumet. Mye mer enn før.

- «Only Seventeen» var en hard prøve siden jeg måtte presse meg så høyt og så lavt jeg klarte i samme låt. Jeg liker desperasjonen i den, og følte at den måtte ha en «breaking in the end», sier han. Og anbefaler fansen å lytte til låten for å oppleve hva han mener.

«The Runaway» er en følelsesladet plate. Et album som prøver å finne mening i livet. En mening som lille Maisie (nå to år) langt på vei pekte ut for dem. Romeos oppvekst på Trinidad er han i dag glad han har med seg inn i musikken.

- Trinidad har blitt værende i hjertet mitt. Du skjønner mer av verden når du har vokst opp på slike steder. I kariben omgir de seg med calypso og reggae hele dagen, men de elsker også country og fortellingene i countrymusikken. Det har utvilsomt hatt en effekt på meg som låtskriver. Det og viktigheten av å ikke la venstrehånden din få vite hva høyrehånden vet. Derfor er vårt tredje album det modigste og mest annerledes vi har gjort, konkluderer Romeo, og både han og Angela og håper at fansen fremdeles vil synge med på sangene under konsertene fremover.

Celebre fans

- At publikum synger med på sangene våre er det sterkeste vi opplever. Det og opplevelser som den vi hadde på en festival der både Paul McCartney, Chrissie Hynde og Neil Young kom bort og ga uttrykk for at de likte både oss og musikken vår. Og det på én og samme dag!

- Noen dager er det bare solskinn, men det høres nok ikke helt sånn ut på plata vår, ler de to. Og avslører samtidig at de gleder seg til neste norgeskonsert.