Lyttelua 72 (Brokk)

Å høre Iggys fryktløse stemme, båret fram av James Williamsons hylende gitar midt inni skauen, kan anbefales.
Å høre Iggys fryktløse stemme, båret fram av James Williamsons hylende gitar midt inni skauen, kan anbefales.

Lyttelua har hørt på The Stooges og Tom Jones i ferien.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): Sommeren har blitt tilbrakt sammen med Lyttelua på i forfallen hytte i skauen ikke langt utenfor Göteborg. Vi har drukket lunken Pommac og hørt på gamle gubber.

Og det har vært fantastisk!

Pommac rett rundt svingen i tidenes mest slitne landhandel og store mengder vidunderlig musikk rett i øret. Ingen damer, ingen tv, bare Luas gledesutbrudd hver gang Pommacen suste gjennom blodet.

Å høre Iggys fryktløse stemme, båret fram av James Williamsons hylende gitar midt inni skauen, kan anbefales.

Råheten som springer ut av «Raw Power», sender det som måtte finnes av mygg, bambier og pungrotter inn i ufrivillig koma. Musikken står, enten du vil det eller ikke, og flekker tenner noen få millimeter foran trynet ditt samtidig som den stryker deg varsomt på ryggen.

Frykten som stikker i neseborene og får hårene til å krumme seg, setter kroppen i full beredskap og henter fram energi du tror du ikke hadde. Hengemagen trekkes inn og nevene knyttes.

«Raw Power» av og med Iggy And The Stooges er en plate som MÅ spilles høyt om du vil at den skal frigjøre demonene i deg. Spiller du den lavt høres den ut som en pinglete demo av et band på tomgang. Men i det du vrir på hjulet, våkner villdyret. For det er nettopp det «Raw Power» er.

Et villdyr, en varulv, en alien. En rå og retningsløs kraft som sprengte seg løs fra en tid da Bowie lekte Ziggy og Bolan gikk på stylter. En kraft og et begjær som egentlig aldri har funnet sin plass i musikkhistorien. Et fremmedelement fylt med så mye energi og fryktløshet, at den aldri har nådd de store massene.

Men fordi sprengkraften detonerte i ørene på en annen alien, David Bowie aka Ziggy Stardust, var et av de første, og trolig det viktigste steget i «Raw Power»s virkningshistorie, en realitet. For mens alle andre var ute til lunsj så den grensesprengende og omskiftelige Bowie potensialet i et band som var farlig nær å implodere.

Bowie som noen år tok med seg Iggy i kofferten og reiste til Berlin der de sammen skapte, «The Idiot» og «Lust for Life». «The Idiot» som skulle bli en av Ian Curtis’ favorittplater.

At enkelte i punkbevegelsen hentet inspirasjon og glød fra The Stooges er ingen hemmelighet. Ei heller at punken aldri greide å gjenskape fandenivoldskheten som er festet mellom rillene på «Raw Power».

Men det faktum at The Stooges av mange utropes til det første virkelige punkbandet, flere år før punken malte seg selv på veggen i rødt og sort, har naturlig nok vært med på å styrke bandets posisjon i musikkhistorien.

Lua elsker å snakke om alle bilturene til Sverige da han var liten. Hvordan han og lillesøstra, Lualua, omhyllet av sigarettrøyk, spydde om kapp i baksetet akkompagnert av Tom Jones’ «What’s New Pussycat». Tom Jones var nemlig favorittartisten til både herr og fru Lua, ekteparet som brukte mesteparten av ferien til å digge Tom Jones, røyke South State uten filter og tylle i seg ufattelige mengder Vodka & Pommac.

Ifølge Lua var krølltoppen fra Wales, som rett som det er får ei truse slengt midt i trynet under konserter, limet i familien. Noe som igjen resulterte i at pappa Lua tilslutt bygde et kapell tapetsert med Tom Jones-bilder på hyttetomta langt inni skauen.

Nuvel!

Da jeg løp forbi postkassa på vei til Sentralbanestasjonen for å møte Lyttelua, stakk jeg av gammel vane hånda nedi postkassa. Jeg plukket opp en brun konvolutt som jeg slang ned i bagen i min ville jakt etter 42-busssen som allerede stod på holdeplassen om klokka mi var korrekt.

På togturen spilte vi Dexys «Don’t Stand Me Down», John Grants fantastiske «Queen Of Denmark», «Darkness On The Egde Of Town», John Otway, Dr. Feelgood og årets beste norske plate så langt, Grandes «You Are The Night». Da vi passerte Halden la vi inn et par Saturday Cowboys låter samtidig som vi spratt dagens første Pommac.

Etter å ha tilbrakt en sanseløs natt i selskap med stjernene og The Stooges, ble vi vekket av kråkesang og hjemvendte pungrotter. Lua pilte, som vanlig, ut på kjøkkenet og brygget kaffe spesial, mens jeg rota rundt i bagen på jakt etter en pille eller to.

Det var da jeg oppdaget den. Den brune konvolutten. Da jeg så innholdet, kastet jeg meg rundt, kysset Lua på kinnet, før jeg smalt cd’en i spilleren.

Da skiva var fedigspilt hadde både Lua og jeg kastet trusene våre opp på den imaginære scenen som ble tydeligere og tydeligere i takt med Pommac-inntaket.

- Kjøss meg i morra, jeg er blitt relliøs, var det eneste Lua klarte å kveile ut av kjeften samtidig som Tom Jones nye plate «Praise & Blaime» festet et solid balletak på det som fantes av liv på den gudsforlatte plassen.

Skjønt, gudsforlatt?

Tekstene som fylte skogens tomrom var fylt av så mye religion, savn, anger og søknader om tilgivelse, at pappa Luas kapell blinket mot oss fra den lille fjellkausen hvor det strakte seg mot en himmel som rustet seg til krig.

- Det er et tegn, ropte Lua i det det første lynet traff bakken.

Og vips satt Lua og jeg truseløse i kapellet til pappa Lua og hosta på oss et brokk eller to.

Personvernpolicy