Arcade Fire: «The Suburbs» (Universal)Sterke saker

(ABC Nyheter): Kanadiernes forrige fullengder, «Neon Bible» fra 2007, ble skrytt opp i skyene av en relativt unison musikkpresse.Litt ufortjent mener undertegnede, som synes debuten «Funeral» (2004) er et atskillig sterkere album.

Les også: Intervju med Arcade Fire

Når de nå byr på sitt tredje album er neonfargene og det tidvis overpompøse musikalske uttrykket byttet ut med mer nedtonede, innadvendte takter hvor bandet stoler på at sterke melodier og tekster skal gjøre jobben.

Tilbakelent og reflektert

Budskapet føles ekte og ærlig, og kanskje er det derfor de tør levere det på en såpass tilbakelent og, tidvis, vár måte. Allsang-refrengene fra Neon Bible er i hvert fall borte, og tenåringsangsten fra «Funeral» har gått over i moden refleksjon rundt oppvekst og røtter.

Det kan se ut til at ekteparet Win Butler og Régine Chassagne, samt resten av gruppa, rett og slett har blitt voksen. Uten at dette på noen måte må tolkes dit hen at Arcade Fire har blitt kjedelig på sine «eldre» dager.

Tvert imot, de kler alderen særdeles godt.

Rock og elektronica

Arcade Fire blander fortsatt rock og elektronika, men denne gang slenger de også en dæsj americana og andre elementer de måtte føle for, i miksen. Win Butler har selv omtalt albumet som en blanding av Depeche Mode og Neil Young, og beskrivelsen er faktisk ikke så fjern som den kan høres ut.

Noen homogen sound for alle sporene er det likevel ikke snakk om, her hoppes det fra sjanger til sjanger: «Month of May» er reinspikka rock for alle penga, «Sprawl I» roer det hele ned med bass, piano og strykere, «Sprawl II» er på sin side langt inn i elektronika-land, mens bandet på «Suburban War» maner frem et mektig og utbrodert lydbilde på grensen til pompøst – litt som Coldplay, men med nerve.

Glam, garagerock og pop-elementer har de også fått plass til.

Genuint og ektefølt

Den røde tråden som binder de 16 sporene sammen er tekstene og tematikken, som er inspirert av brødrene Win og Will Butlers oppvekst i en forstad til Houston.

Heldigvis begrenser de seg ikke til mimring om barndommen, men reflekterer over knuste illusjoner, venner man har vokst ifra og andre tema de fleste kan relatere til.

Det låter genuint og ektefølt, til fordel for en del av de mer politisk ladede tekstene på «Neon Bible», som tross alt var litt «Krig og fred og sånn».

«The Suburbs» er Arcade Fires beste album så langt, og vil følge oss langt utover høsten og inn i vinteren. Det beste av alt er kanskje at man sitter igjen med følelsen av at denne gjengen ikke har laget mesterverket sitt ennå.