Faller musikkens verdi?

(ABC Nyheter:) I sommer har debatten om musikkens fremtid, vilkår og verdi tatt fatt igjen. I takt med at det har blitt tydelig for sjefene for noen uavhengige norske plateselskaper at musikkstreamingtjenester som Spotify og Wimp, slik de opererer i dag, ikke innebærer noe vesentlig bidrag til å drive plateselskap eller å livnære seg som artist, har de bestemt seg for å trekke sine kataloger ut av Spotify.

Den svenske streamingtjenesten Spotify tilbyr både gratis, reklameavbrudt lytting og abonnement. Det er den gratis varianten som får de norske selskapene til å hoppe av.

Det kan uansett være gode grunner til å reflektere over hva streamingtjenestene innebærer, også utover den umiddelbare situasjonen med minimale inntekter for opphavsmenn og selskaper.

Det har vært påpekt at streaming kan ha et potensiale som kan sammenlignes med omsetningen av innspilt musikk da den var på toppen, for fem år siden. Om man lykkes med å nå mange nok musikkinteresserte som er villige til å være med på spleisefesten.

Men det fortsatt uklart hvilke andre konsekvenser det har for selve musikken at den finnes i et slikt omfang, bare tastetrykk unna. Hva skjer når det å høre på musikk ikke innebærer den samme typen innsats som det har gjort til nå?

Ender vi som mer aktive eller mer passive musikklyttere i streamingæraen? Det er relevante spørsmål å stille seg. For fundamentet for mange artistkarrierer er at man har tilstrekkelig mange aktive fans.

For nå har vi definitivt beveget oss over i den neste fasen i utviklingsrekken som har blitt trigget av den digitale verdens muligheter til å spre musikk, uten kvalitetstap, i ubegrenset omfang.

Musikkens egenverdi synes å være i fall, pessimister vil si i fritt fall.

Tilhengere og propagandister for fri/ gratis fildeling har hevdet at en slik musikkvirkelighet som de er forkjempere for, vil spre musikken med en kraft og et omfang som ville skape andre inntjeningsmuligheter.

Aller mest skulle den illegale/ frie fildelingen føre til en betydelig økt interesse i konsertmarkedet.

Etter godt over fem år med gigantisk illegal fildeling, med svært ødeleggende konsekvenser for den innspilte musikkens salgspotensiale, ser vi nå at også konsertmarkedet svikter. Riktignok ikke så dramatisk i Norge enda, som for eksempel i USA og Sverige, men signalene er alvorlige nok her også.

I USA er konsertmarkedet inne i en nedgang som rammer både store og små artister i hele den musikalske bredden.

I Sverige har to av landets største og eldste festivaler, Hultsfred og Arvika, opplevd stor publikumsvikt. Hultsfred gikk konkurs før de rakk å avvikle årets festival, Arvika kan ikke betale artistene sine etter å ha gjennomført nå i juli.

Flere store svenske artister har måttet kappe lengden på sine turnéer eller flytte show til mindre arenaer. En av grunnene til den tøffe markedsutviklingen er at det er så mange artister på veien. På jakt etter det store nye konsertmarkedet som Pirate Bay og deres mange apologeter lovet dem.

En venn av meg driver en liten pub, der han fra tid til annen arrangerer konserter. Artistene har stort sett spilt for døra, ved siden av at de har fått innkvartering og noen øl. I årevis har det gått greit. Folk har sittet igjen med penger til bensin og litt til. Har de hatt plater og t-skjorter å selge, har de kunnet spe på kassa den veien.

Det siste året har det skjedd to ting vedrørende konsertene på denne puben. Henvendelsene har blitt så mange, at pubeieren snart ikke svarer på telefonen.

Det dreier seg om en stadig strøm av artister, ofte bemerkelsesverdig høyprofilerte, som virkelig trenger en ekstra spillejobb.

Samtidig har pubens faste publikum begynt å få nok av livemusikken. Eieren opplever generell svikt i folk og omsetning om han presenterer live musikk.

Markedet for livemusikk kan synes å være i ferd med å bli mettet. Om det er tilfelle, er det altså ikke slik at man uten videre kan kompensere for bortfallet i inntekter fra salg av innspilt musikk, ved å spille mer live.

Undertegnede tror det kommer til å bli verre, mye verre. Det faktum at vi nå har fått en solid generasjon som er av den oppfatning at musikk ikke bare skal være billig (CDer er allerede latterlig billige), men aller helst 100% gratis, lar seg neppe begrense til en del av markedet. Muligheten for at denne holdningen forplanter seg til alle sider av musikklivet er overhengende .

Det nytter ikke å komme drassende med de største internasjonale navnene, og deres muligheter til å presse prisene i et marked der det alltid er større etterspørsel enn tilbud, for å bevise at livemarkedet er sundt.

Under alle omstendigheter dreier det seg om artister som utelukkende har bygget seg opp mens folk også var villige til å betale for den innspilte musikken.

En annen venn av meg forteller at i hans svenske hjemby krangler nå folk på at det koster femti svenske kroner for å komme inn på steder der det presenteres livemusikk. Altså mindre enn det en øl koster.

Jeg ser det slik at det er å betrakte som et endetidstegn at øl blir mer verdt enn musikk.