ALBUM:Avenged Sevenfold: «Nightmare» (Warner Bros.)

Mer tenårings-angst

De gjenværende medlemmene av A7X hyller «The Rev» på sin nye plate.
De gjenværende medlemmene av A7X hyller «The Rev» på sin nye plate.

Avenged Sevenfold tar farvel med den avdøde trommisen på deres særegne vis.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Avenged Sevenfold - Nightmare

(ABC Nyheter): Avenged Sevenfold gjør ikke de helt store endringene på sin nye plate, som er den første etter at trommis James «The Rev» Sullivan døde i fjor. Alle tromme-nerders store helt, Dream Theaters Mike Portnoy, tok over trommene etter Sullivan for å fullføre plata, og bandet fortsetter i samme retning som tidligere.

Det vil si relativt letthørt heavyrock med gode doser pop i refrengene og tekster om angst og fremmedgjorthet. Det er liten tvil om hvem som er hovedpublikummet til dette bandet og det glemmer de tydeligvis ikke. Samtidig preges platas tekster av nettopp Sullivans bortgang, et tema som behandles på ulike måter plata igjennom.

Følger formelen

Plata åpner med singel og tittellåt «Nightmare» der den etablerte formelen gir seg til kjenne på brukbart vis, mens Alice Cooper-inspirasjonen kanskje blir litt for direkte med linja «It’s your fuckin’ nightmare» på slutten av refrenget. Vokalist M. Shadows har vel heller aldri hatt så mye tilfelles med vekselvis James Hetfield og Axl Rose i fremføringen som her.

Videre følger «Welcome To The Family» som er et rent publikumsfrieri der refrenget tydelig innbyr til allsang i konsertsammenheng.

Likevel er det «Natural Born Killer» som står seg beste av låtene som baserer seg på «tungt vers/melodisk refreng»-formelen. Låta åpner med et skikkelig thrash-øs og refrengen er catchy uten å helt miste trøkket verset bygger opp.

Platas sterkeste låt er nok «God Hates Us», som faktisk er den eneste låta der bandet trøkker på med rimelig gode riff tvers igjennom. Aggresjonen virker her ganske genuin og M. Shadows faller aldri for fristelsen til å synge et av sine smektende melodiøse refreng, fremfor å brøle.

«Buried Alive» er mer episk i formen og den trekker tankene mer enn en gang mot Metallicas «One» i løpet av de snaue syv minuttene den varer, uten at den er i nærheten av å nå opp til sitt forbilde.

I tillegg til enkelte andre mer anonyme låter, er det for min del på de fire balladene at plata virkelig faller igjennom. De blir aldri særlig givende musikalsk sett, og emo-tekstene gjør ikke akkurat situasjonen bedre.

En hyllest til den avdøde trommisen

For fansen er nok «Fiction» et høydepunkt i og med at Sullivan skrev denne låta bare tre dager før han døde og vokalsporet hans brukes som basis for produksjonen. For de fleste andre har nok imidlertid ikke låta den samme følelsesmessige effekten og det man står igjen med er først og fremst en relativt pompøs ballade som løftes litt av et ganske effektfullt pianotema.

I det hele tatt bærer Avenged Sevenfold fortsatt preg av de samme emo-klisjene og radiovennlige refrengene som har blitt deres varemerke. Tekstene veksler mellom intetsigende og direkte pinlige, men det er vel det som skal til for å tekkes den gjengse emo-kid der ute.

Det er ingenting å si på de tekniske ferdigheten til bandet og det er selvfølgelig heller ingenting å si på Mike Portnoys tromme-ekspertise. Likevel blir det vanskelig å ta alle disse klisjeene alvorlig, uansett hvor ektefølte låtene eventuelt kan være fra bandets side.

Personvernpolicy