Sex og spionasje tar aldri slutt

Sex og spionasje tar aldri slutt
Sex og spionasje tar aldri slutt

Prostitusjon og spionasje har eksistert siden oldtiden og fortsetter, selv om den kalde krig for lengst er over.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er den klare konklusjon man kan trekke av sommerens spionsaker som fortsatt opptar internasjonale medier. Sex og spionasje er som en evigvarende føljetong. Intet er så godt stoff som dette.

FBI avslørte en russisk spionliga før den fikk gjort noe galt. Det var 11 agenter som ble plantet i det amerikanske samfunnet for at de skulle leve et normalt middelklasseliv og til slutt komme i posisjoner der de kunne skaffe seg hemmeligheter eller påvirke politikken. Det var et velkjent opplegg.

Det manglet heller ikke den klassiske «femme fatale», den rødhårede, litt drømmende skjønnheten Anna Chapman som hadde etablert seg som en populær eiendomsmegler. I hvert fall var hun populær blant mannfolkene for hun flørtet gjerne. Kombinasjonen sexy, rik og flørtende er jo typisk amerikansk. Og det hørte også med til en amerikansk sitcom at hustruene var sjalu selv om Anna, som en av de forsmådde uttrykte det, ikke var «direkte vulgær, men litt upassende» i sin flørt.

Anna Chapman og de andre agentene fulgte metoder som de fleste i vest trodde hadde gått ut på dato etter den kalde krigens slutt. De var trenet i å sende kodede meldinger. De utvekslet kofferter på offentlige steder, og hadde selvsagt flust med penger, noen av dem nedgravd for påkomne tilfeller. De hadde falsk identitet, tok amerikansk utdannelse og opptrådte som amerikanere flest.

Alle de russiske agenter ble avslørt og arrestert, men en antatt hovedmann kom seg unna på Kypros der han betalte kausjon. Kypros er jo øya der alt er mulig og der Arne Treholt har lagt seg opp en pen formue antakelig takket være hjelp fra sine tidligere venner i KGB. Det interessante er at KGB først nektet å utveksle en dissident som amerikanerne gjerne ville ha satt fri, mot Treholt, og begrunnelsen for avslaget var at «he took money!». Moskva betraktet altså ikke Treholt som noen idealist. Men etter Sovjetunionens oppløsning kom hans gamle KGB-venner ham til hjelp.

At øst og vest utvekslet arresterte agenter skjedde ofte under den kalde krigen, og det gjentok seg i sommer. Moskva fikk satt fri alle sine folk, og Washington fikk løslatt sine agenter, blant annet oberst Sergej Skripal i den militære etterretningstjenesten GRU og sikkerhetsmannen og språkgeniet Aleksander Saporoschki. Et russisk JAK-42 og en amerikansk Boeing-767 landet på hemmelige flyplasser for utvekslingen av agentene.

I forhold til slike storspioner var Arne Treholt en «småpotet», en karakteristikk som sikkert vil utfordre hans forfengelighet. Men uansett hva Treholt gjorde – mitt personlige syn er at han fikk en alt for streng straff – så fortsetter altså spionasje som før. Det spioneres i dag mer enn noen gang før i historien. Det skjer med meget avanserte teknologiske midler. Med sine satteliter og andre innretninger kan amerikanerne registrere det aller meste av trafikken på radio, telefon og Internet, og de har avanserte systemer som kan bearbeide enorme menger informasjon.

Amerikanerne spionerer også på sine egne allierte, først og fremst innenfor industri og teknologi. Dette gjør også Frankrike og Storbritannia og nesten alle de andre medlemmer av NATO. Selv lille Norge har trappet opp sin etterretningstjeneste. Russerne og kineserne er aktive som aldri før.

Tidligere druknet russerne i all informasjon de innhentet. Men i dag må man anta at de er nesten like sofistikerte som amerikanerne. Men uansett hvor avanserte hjelpemidlene blir så er det fortsatt plass for sex og dyre bar- og restaurantbesøk. Men agentene skal helst levere noe for de store restaurantregninger, og det hender i dag som tidligere at de skryter på seg forbindelser slik mannfolk skryter på seg kvinner. Altså intet nytt, hverken under solen eller under kjolen.

John Le Carre som har skrevet noen av eller de beste spiontrillere, har i Neue Zürcher Zeitung og The Guardian interessante kommentarer til denne utvikling. Han mener at de arresterte russiske spioner ble etter offer for Putins kaotiske «spionokrati». Russisk etterretningstjenester og sikkerhetsorganer er ifølge Le Carre kommet helt ut av kontroll, slik også de amerikanske er.

Da jeg traff John le Carre i Warszawa for noen år siden, var han like kritisk overfor vestlige som overfor østlige etterretningstjenester. Han mente at mye av det de drev med, var gått ut på dato. Man trenger ikke spioner for å rapportere hva mediene skriver og hva journalistene forteller «off the record», sa han. De lukkede broderskap som de hemmelige tjenester gjerne utgjør, har ifølge le Carre overlevd seg selv. Men «9/11» – terrorangrepene i New York og Washington og senere terrorhandlinger i Madrid og London – har gitt de hemmelige tjenester forlenget liv.

Militære og teknologisk data er i dag tilgjengelig både på Internet og i vitenskapelige tidsskrifter og avhandlinger, og det er ikke så vanskelig som mange tror å skaffe seg adgang til databaser som sier det meste om for eksempel krigføringen i Afghanistan. Man trenger ikke vær utdannet etterretningsmann for å skaffe den informasjon som en amerikansk hjemmeside vakte oppsikt med denne uken. Mye, om ikke alt av det som ble slått opp om nyheter og sensasjoner i norske medier, hadde jeg lest. Det meste var tilgjengelig i Cyberspace.

Det var heller ingen hemmelighet at Pakistan støtter Taliban i Afghanistan som en motvekt til erkerivalen India. Det var en rimelig godt orientert utenriksmedarbeider kjent med, ikke minst fordi seriøse amerikanske tidskrifter har behandlet dette tema.

I USA har de hemmelige tjenester vokst så enormt siden 11. september 2001 at selv sentralregjeringen i Washington D. C. har mistet oversikten, slik de Amerikanske graverjournalistene Diana Proest og William M. Arkin beretter i The Washington Post. De bekrefter Le Carres vurderinger. De hemmelige tjenester er blitt så hemmelige og uhandterlige at presidenten og hans stab ikke lenger vet hva de arbeider med og hva det hele koster. Forsvarsminister Gates sukker oppgitt så det kan høres over hele kloden: «Jeg har ikke lenger oversikt over vårt lands hemmelige tjenester.»

Men avsløringen i presse og på hjemmesider har likevel fått det offisielle Washington til å rase, slik det gjerne skjer når noen avslører forhold som skulle ha vært holdt hemmelig. Beskyldningene hagler mot The Washington Post og de to journalistene; de skal angivelig ha gitt fienden et «veikart» over etterretnings- og sikkerhetstjenestene.

Bedre er det ikke i Russland der FSB som er KGBs etterfølger, har fått større fullmakter enn noen gang. De kan i dag gripe inn overfor hvilken som helst borger uten beviser, og de har fritt spill til å drive spionasje i utlandet. Nasjonalforsamlingen, dumaen, ga FSB ubegrenset makt slik CIA, FBI og alle de etterretningsorganer vi ikke engang vet navnet på, har fått fritt spill av Kongressen.

Le Carre sier at er det ikke lenger er slik at to helt motsatte og fiendtlige ideologer står overfor hverandre, for både i Russland og USA hersker det kapitalisme. Men uansett tekniske landevinninger som trosser en hver James Bond-fantasi, er det de gamle metoder nede på jorden som tas i bruk igjen, eller oppe i sengen.

Personvernpolicy