Takk for alt, Willy B

Willy Bakken – bedre kjent som Willy B – gikk bort fredag, 23. juli.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dårlig samvittighet var den første følelsen som steg opp i meg da jeg i helgen fikk den triste beskjeden om Willy Bakkens – bedre kjent som Willy B – bortgang natt til fredag, 23. juli.

Han hadde ligget på Ahus noen uker, i påvente av at han skulle bli sterk nok til å tåle cellegiftkuren. Jeg hadde planer om å besøke ham der, men jeg ville så gjerne få med meg et prøvetrykk-eksemplar til ham av den nye boka mi. Dessverre rakk jeg det aldri.

For Willy B var mer enn noen andre jeg kjenner, et levende rockleksikon. En ressursperson som jeg selvfølgelig benyttet meg av når jeg var på jakt etter detaljer eller informasjon som ikke var oppsøkbar på google. Aldri mer enn en telefonoppringning unna, og alltid like positiv og hjelpsom.

Det er derfor ikke tilfeldig at det var nettopp han som var den første til å gi ut norsk rocks nyere historie i bokform, da han kom ut med Norge i Rock, Beat og Blues (bind I-II) i 1983-84. Bøker som senere dannet grunnlaget for ytterligere historieskriving, spesifisering og analyse.

Våren 2008 ble Willy og jeg begge headhuntet som konsulenter til Rockheim – det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock i Trondheim. Vi diskuterte premisser og prinsipper oss i mellom før vi tok noen avgjørelse. For Willys del var det viktig at han fikk beholde copyrighten på bøkene sine ettersom digitalisering av disse var en del av totalpakka det skulle forhandles om.

Det ga meg en ny innsikt i mannens idealisme, integritet og behov for råderett. Og jeg som trodde jeg var sær og skeptisk, møtte der og da min overmann i Willy. Det endte tilslutt med at han sa nei til et engasjement ved Rockheim, blant annet fordi han ikke ville samarbeide med en ledelse som hadde bakgrunn i ml-bevegelsen, mens jeg solgte meg til den samme institusjonen som en luksusprostituert.

Mange husker Willy B som journalist i Nye Takter fra slutten av 70-tallet eller som gitarist i garasjerockbandene Crawdaddy Simone og Willy B Review på 80-tallet. For selv om han hadde spilt gitar siden slutten av 60-tallet, var det først etter at punken hadde slått gjennom i Norge at han viste seg på scenen.

– Hadde ikke The Cramps eksistert, hadde jeg aldri turt å spille live, fortalte han meg da jeg skrev biografi over Crawdaddy Simone for et par år siden. Faktisk er han en av få norske artister som har blitt covret av utenlandske band på plate. Det skjedde da de svenske garasjerockerne The Shoutless spilte inn og ga ut Crawdaddy Simone-låta ’On Broadway Tonight’ i Sverige i 1986 og i Spania to år senere.

Men hans interesser strakk seg langt utover rockkulturen. Han systematiserte, skrev og fikk utgitt bøker med oversikt over norske pocketbøker, ukeblader, magasiner og hefter etter krigen. Foruten å samle på plater, blader og bøker, hadde han en unik samling norske konsertplakater, og var fullstendig opphengt i norskproduserte kortstokker.

Minnene om den høye skikkelsen som møtte meg med sitt stadig gråere, lange og flagrende hår før vi satt oss ned på en kafé og serverte hverandre anekdoter, diskuterte musikk, rockdetaljer og muligheter for å få utgitt diverse bokprosjekter, er mange. Willy var en helt spesiell type, og som ressurs og levende database var han en institusjon i seg selv. Vi får håpe samlingene hans blir tatt godt vare på ,og ikke bare støver ned i et lite tilgjengelig offentlig kjellerhvelv. Det fortjener du, Willy.

Trygve Mathiesen

Forfatter

Punk- og postpunkkonsulent

Personvernpolicy