ALBUM: Korn: «Korn III: Remember Who You Are» (Roadrunner/Warner)Korn går tilbake til røttene

(ABC Nyheter): Etter den enorme kommersielle suksessen som fulgte med tredjealbumet «Follow The Leader», har Korn etter min mening slitt med å finne tilbake til godformen. Puristenene vil nok gå så langt som å si at «Life Is Peachy» var deres siste virkelig betydningsfulle plate rent musikalsk.

Det kan nesten virke som bandet sier seg enige, i og med at de kaller sin nye plate for «Korn III», slenger på undertittelen «Remember Who You Are», og sier med det ganske direkte at dette er en videreføring av den nevnte andreplaten.

Prøver å gjenskape magien

Stjerneprodusent Ross Robinson, mannen som var med å forme nu metal-sjangeren sammen med blant andre nettopp Korn, er også passende nok tilbake i produsentstolen, etter å hva vært fraværende siden de to første platene. Samtidig er moderne digitale produksjonsmetoder og Pro Tools kastet ut til fordel for analogbånd og live innspilling i studio.

Dermed er forutsetningene for å finne tilbake til røttene på plass. Det er bare det at låtmaterialet desverre ikke holder mål. Dessuten døde som kjent nu-metalen en gang på begynnelsen av 2000-tallet, tydeligvis uten at Korn fikk det med seg.

Eksperthjelp

Det skal sies at Ross Robinson absolutt kan faget sitt og han får bandet til å låte overraskende friskt og umiddelbart rent soundmessig. Den tørre og enkle produksjonen føles sånn sett som et steg i riktig retning. Videre er dette altså umiskjennelig Korn. Den karakteristiske bass-slappingen er like dominerende som den alltid har vært, og Jonathan Davis’ vokal er den samme som før.

Låtmaterialet er sjeldent direkte elendig og det finnes noen brukbare lyspunkter. Et eksempel er «Pop A Pill» som innehar et fint stakkato-riff og et brukbart refreng. «Fear Is A Place To Live» utmerker seg enda litt mer rent melodisk og er dermed ganske så iørefallende samtidig som den bryter ned til et brukbart agressivt riff midtveis i låta. «Let The Guilt Go» er på sin side en av de mer aggressive sporene på plata og din fungerer også greit.

Resirkulert

Store deler av plata føles imidlertid som fyllstoff. Formelen er brukt opp for lenge siden og det er ikke mye relevans igjen å spore her. Aggresjon og angst er det her i bøtter og spann, men riffene går ofte på tomgang det føles sjeldent som tekstene inneholder noe annet en kalkulert resirkulering av de samme gamle temaene.

De er også tidvis direkte flaue, som i åpningen av «People Pleaser», der Davis betegnende nok sier «My wheels keep spinning backwards, spinning round and round and round» og litt senere «Why can someone fucking tell me, what the fuck is going on». Da hjelper det heller ikke at refrengmelodien resirkulerer «A.D.I.D.A.S.» fra «Life Is Peachy».

Korn gir ut plate etter plate, der de forsøker å gjenoppfinne seg selv. Desverre er det det sentrale soundet og låtskrivingen som holder dem tilbake, ikke produksjonsmetodikk eller fiffige ideer. Hvis de hadde klart å komme opp med noen skikkelig sterke låter og kanskje til og med hadde turt å droppe noen av sine inngrodde sjangerkonvensjoner, kunne de kanskje komme noen vei og kanskje også klart å gjøre seg aktuelle igjen. Slik de fremstår nå, høres de bare ut som en blek kopi av seg selv anno 1996.