Meny

Lyttelua 71 (Sanger)

FRA LIPPO LIPPI - Rune Kristoffersen (t.v.) og Per Øystein Sørensen. Foto: Knut Nedrås (NTB/Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lytteluas summer of ’85.

Sommeren 1985. Vi hadde så vidt lagt russefeiringen bak oss da Fra Lippo Lippis tredje studioalbum «Songs» landet støtt en gang i mai. Anledet av sommerhymnen «Come Summer», som skulle sette preg på både denne sommeren og de 25 som har fulgt etter.

For selv i dag, 25 år senere, kommer ikke sommeren ordentlig i gang før «Come Summer» har fått sin første runde over platespilleren – eller iPhonen som det heter i disse dager.

Vi satt på badeplassen, vinylutgaven av «Songs» var selvfølgelig tapet til kassett for at vi skulle kunne ta med oss musikken på stranden. Vi nøt dette albumet som om det ikke fantes andre. «Songs» ble satt på repeat (på den finurlige kassettspilleren som snudde kassetten av seg selv), og ble spilt om og om og om igjen den sommeren. Ingen over – ingen ved siden - til tross for at a-ha var like rundt hjørnet med sin debut «Hunting High And Low», som kom like etterpå, men som aldri ble offer for en tilsvarende oppmerksomhet i vår gjeng.

Les også: 80-tallspop på sitt aller beste

Vi var på dette tidspunktet temmelig sikre på at a-ha skulle floppe, mens Nesodden-duoen Fra Lippo Lippi, bestående av Per Øystein Sørensen og Rune Kristoffersen (som senere etablerte kredlabelen Rune Grammofon), skulle legge hele verden for sine føtter med sin ypperlige og utsøkte popmusikk.

Vi skjønte vel at de skulle få konkurranse fra band som Prefab Sprout og The Dream Academy, men innad i gjengen enes alle om at «Songs» befant seg i en særklasse. For dette måtte da vel være tidenes aller flotteste norske plateutgivelse? Eller hur? På denne tiden var selvtilliten rundt norsk musikk på bånn, og det å bare høre noe som ikke umiddelbart låt norsk, var nesten ikke til å tro.

De tre første låtene fra «Songs»; «Come Summer», «Shouldn’t Have To Be Like That» og «Even Tall Trees Bend» var i så måte i en helt egen elitesærklasse. Aldri hadde vi hørt norsk musikk låte så bra. Dette var faktisk fullt på høyde med det beste fra utlandet. Mente vi…

Resten av innholdet på albumet var heller ikke å forakte, med perler som «Just Like Me», «Crash Of Light», «The Distance Between Us» og den nydelige, sarte «Coming Home» som avslutning på (mester)verket, som også trøstet godt og vel da det gikk skeis på muntlig eksamen i politisk idéhistorie.

Vi forventet – ja, nærmest krevde - at Fra Lippo Lippi skulle erobre verden innen høsten satte inn. Det som a-ha drev på med var – til sammenligning – alt for mainstream popmusikk, og det gikk det jo ikke an å heie på for oss som hørte på skikkelig independent music. I 1985 betydde det faktisk at artistene ga ut plater på uavhengige selskaper, noe definitivt Fra Lippo Lippi kvalifiserte til siden de ga ut musikken sin på sin egen label Easter Productions.

En ting var musikken: «Songs» oste kvalitet og inneholdt da også ni ubeskrivelig flotte låter som sitter som støpt. Men vi skal ikke glemme det nydelige platecoveret, prydet med bildet av den massive borgen i solnedgang (eller var det soloppgang?) plassert side om side med den spektakulære og Factory-aktige Fra Lippo Lippi-logoen.

Innen året var omme fikk Virgin snusen i  skattenfra Nesodden, og «Songs» ble – litt til vår glede og litt til vår forakt - relansert året etter med et par låter i nye mikser og et ekstraspor. Men innen Fra Lippo Lippi fikk lansert oppfølgeren «Light & Shade» to år senere, bestemte Virgin å droppe satsingen på de to nordmennene. Det hjalp ikke en gang at de hadde fått med seg selveste Walter Becker fra Steely Dan i produsentstolen.

Fra Lippo Lippi solgte mange eksemplarer av singelsporet «Shouldn’t Have To Be Like That» i Frankrike, og var så vidt innom de britiske singellistene, men duoen erobret aldri verden med «Songs», slik vi krevde. Duoen ble tross dette store på Filippinene - av alle steder - og er visstnok ansett som superstjerner der nede den dag i dag.

Gjennom Rune Grammofon ble den originale «Songs» relansert 20 år etter at den så dagens lys for fem år siden, der en ny CD-utgave fra 2005 er en tro kopi av vinylutgaven fra 1985, riktig nok krydret med bonusspor bestående av liveopptak fra bandets glansdager på midten av 80-tallet.

Sett med dagens øyne (og ører) står kanskje ikke «Songs» like fjellstøtt forankret i musikkhistorien, men personlig vil jeg likevel trekke denne frem som en av tidenes aller fineste sommerplater. De tre tingene som i alle årene melder seg først på spørsmål om hva jeg forbinder med sommer er: Sol, sjø og Fra Lippo Lippi (les: «Songs»). Sommeren 1985 inneholdt alt dette.

Sommeren 1985 sto også i andres tegn. Et band som satte et annet helt tydelig preg det året var Prefab Sprout som slapp sitt andre album i form av den Thomas Dolby-produserte popklassikeren «Steve McQueen» i juni. I samme gate finner vi engelske The Dream Academy, som med sin selvtitulerte debut fra samme periode erobret Amerika med hitsingelen «Life In A Northern Town», godt hjulpet av Pink Floyds David Gilmour bak produsentspakene.

Den gode sommerfølelsen hadde aldri vært den samme uten disse to heller, men det er Fra Lippo Lippi som er lyden av sommeren 1985.

Populært