En skuffende lat oppfølger

Utviklingen av sandkasse-spill har gått i to ulike retninger de siste årene. Du har de som i stor grad er handlingsdrevet, som GTAIV og Red Dead Redemption, og du har de som er tullete moro som Red Faction: Guerrilla og Just Cause 2. Det første Crackdown var med på å forme den sistnevne retningen da det kom i 2007. Historien var syltynn, men til gjengjeld gav spillet deg mulighet til å boltre deg fritt og uhemmet i en åpen verden der du kunne løpe (og ikke minst hoppe) rundt og sprenge og skyte ting i timesvis.

Tre år etter kommer altså Crackdown 2 på et tidspunkt da sandkasse-spill har utviklet seg en god del videre. Det merkes ikke minst fordi dette spillet er mer eller mindre helt likt forgjengeren. Utvikler Ruffian Games, som består av tidligere ansatte hos den opprinnelige utvikleren Realtime Worlds, har like godt laget det samme spillet om igjen. Det inkluderer også alle dets feil og mangler.

Syltynn handling

Handlingen i den grad noe sånt finnes her, foregår fortsatt i Pacific City, men 10 år etter er byen fullstending ødelagt og infisert av såkalte freaks. Disse må stoppes ved hjelp av lysbomber som beskyttes av en organisasjon ved navn Cell. Dermed må man kjempe seg forbi mengder av Cell-soldater før man kan aktivere såkalte absorbtion units, som igjen gir deg mulighet til å plante en lysbombe som dreper freaks.

Utover dette finnes det sideoppdrag der man tar kontroll over områder styrt av Cell, eller ødelegger freakhull, noe som gjøres ved å skyte bølger av fiender til spillet sier det er nok. Man kan også slå i hjel litt tid på de, for sandkassespill, obligatoriske løpene til fots eller med bil, uten at de er spesielt givende i lengden.

Det triste er at det jeg har beskrevet nå er mer eller mindre alt som foregår av oppdrag i spillet. Variasjon er så godt som fraværende og alt dette kan unnagjøres på oppunder ti timer.

Videre har man selvfølgelig mulighet til å samle orbs som fortsatt gir deg mulighet til å hoppe høyere, noe som det er like godt å komme igang med en gang. Spillet bærer nemlig fortsatt tydelig preg av å være designet for en fullt opp-pumpet karakter og de første timene av spillet er mildt sagt frustrerende når man knoter med å klatre på bygninger i stedet for å gjøre dem unna i lange sprang.

En liten nyskapning er orbs som beveger på seg, slik at du må jakte på dem over hustakene eller med bil for å få tak i dem, men for meg er ikke de spesielt fristende å prøve å få tak i.

Utdatert

Crackdown var som nevnt nyskapende med sitt vertikale gameplay og muligheten til å bevege seg gjennom spillverdenen som en superpolitimann med evnen til å gjøre enorme hopp. Desverre har spill som Infamous, Prototype og Just Cause 2 gjort alt dette så forferdelig mye bedre etterpå og det er vanskelig å gå tilbake til denne hoppingen igjen.

Dette gjøres heller ikke bedre av at spillet har de fleste av sine problemer inntakt, og et av dem er klatringen. Å vite hva man kan holde seg fast i når man klatrer er umulig fordi dette er svært inkonsekvent. Dermed må man regne med å falle mye, og det er vanligvis bare å glemme å ta tak i noe på vei ned.

Et annet problem er siktingen som i utgangspunktet kunne vært god i og med at den fortsatt gir mulighet til å sikte på spesifikke kroppsdeler og dermed gjøre skytingen mer effektiv. Desverre liker spillet bedre å låse siktet til ufarlige biler enn til fiender som skyter deg, noe som fort blir utrolig frustrerende. Intensjonen er kanskje å lede deg til å sikte på bilens bensintank slik at den eksploderer, men den er gjerne nærmest umulig å treffe. Ikke blir det bedre av at fiendene samtidig bombarderer deg med varmesøkende raketter og granatkastere som slenger deg rundt i “ragdoll”-animasjoner som tilsynelatende aldri tar slutt.

Holder ikke mål

Den beste beskrivelsen jeg kan gi av Microsoft og Ruffian Games’ innsats med Crackdown 2 er lat. De har tatt den samme spillmotoren, den samme verdenen og det samme gameplayet og laget Crackdown om igjen. Ved å legge byen i ruiner har de samtidig gjort den kjedeligere. De friske neonfargene er dempet ned til fordel for skittent grått og brunt. Den føles også tom og livløs og innbyr ikke spesielt mye til utforskning.

Videre har de fjernet snevet av historiefortelling som gav deg en viss motivasjon for å fortsette all ødeleggelsen, og heller gjort oppdragene mer repeterende og uinteressante.

Et annet problem som oppstår som følge av spillets fokus på samarbeid der opp til tre andre kan hoppe inn i ditt spill, er at spillet er balansert for flere spillere. Dermed blir oppdragene etter hvert veldig vanskelige så lenge du spiller alene, og det gjelder til og med på enkleste vanskelighetsgrad. Til gjengjeld blir det ofte skuffende lett sammen med flere. Det burde være rimelig å forvente at spillet skalerer etter antall spillere, men det ser ikke ut til å være tilfelle her.

Det finnes også en flerspiller-del som hadde et svært begrenset antall spillere før slippdatoen. Det virker som den kan bidra med et par timers ekstra spilling, men det er ikke mye nyskaping å finne her heller. Det handler mest om granatkastere og generelt kaos, og det ser ikke ut til å holde på oppmerksomheten særlig lenge.

Det skal sies at om du likte det første spillet og kunne overse dets feil, kan du nok ha det moro her også. Du har akkurat de samme mulighetene til å utfolde deg og lage kaos i byen og sammen med andre blir det hele et par hakk bedre. Spørmålet er bare om du ikke heller like godt kan spille forgjengeren.

Utdatert repeterende gameplay, utdatert grafikk og plagsomme feil og mangler, gjør til sammen Crackdown 2 til en stor skuffelse. Etter min mening er dette et godt eksempel på hvordan man ikke bør lage et sandkassespill i 2010.