Diane Birch: «Bible Belt» (S-Curve/ EMI)Slående «bibel»-sanger

Enda mere slående i stemmekraft og egenart enn det Norah Jones fremstod med på sitt gigantselgende debutalbum, «Come away with me», i 2002.

Misjonær-jente

I likhet med Jones er det pianoet som er Birchs instrument, hun har sittet ved tangentene siden hun var syv år gammel, for tyve år siden.Birchs bakgrunn er like uvanlig som Norah Jones sin (datter av sitarlegenden Ravi Shankar).

Hun vokste opp i en misjonærfamilie, der faren var predikant i Syvende Dags adventist-kirken. Det innbar at hun tilbrakte barndommen i Zimbabwe, Sør-Afrika og Australia, og at hun var helt avstengt fra popmusikk på grunn av foreldrenes konservative religiøse overbevisning.

Det var først da familien vendte tilbake til Portland, Oregon at unge Diane forstod at det fantes noe annet en opera, klassisk og hymner!

Inspirert av gospel

Det er i dette perspektivet vi kan kontemplere betydningen av albumtittelen, «Bible Belt”. Gospelmusikken er definitivt en av hovedelementene i musikken til Diane Birch, men ikke på en slik måte at dette på noen måte er konkurrent til Oslo Gospel Choir. Birchs musikk befinner seg meget vel til rette i et veikryss der soul, blues, rock, folk & gospel møtes. Et sted mellom Carole Kings «Tapestry» og Elton Johns «Tumbleweed Connection».

Skriver selv

I likhet med King er Birch en uomtvistelig talentfull låtskriver, alle de tretten sangene på «Bible Belt” er signert Birch selv, musikk som vitner om en velutviklet melodisk teft og en poetisk formuleringsevne som på ingen måte er dusinvare.

Diane og produsentene hennes har samlet et spennende utvalg musikere rundt seg for å realisere et lydbilde som trekker sterke veksler på den delen av 70-tallspopen som vi gjerne hører på den dag i dag. Ved siden av platene til Carole King og de tidlige Elton John-utgivelsene, bør vi også referere Johns store forbilde, urettferdig bortglemte Leon Russell.

Sommerens beste

Sanger som «Photograph”, «Don´t wait up» og «Choo Choo» får denne skribenten til å slippe tastaturet og klappe med i groover som forlenger lykkefølelsen fra Leon Russells gospelrockende triple konsertplate, «Leon Live», fra 1973. Med på å gi denne livsbejaende musikken den perfekte temperaturen er den legendariske The Meters-bassisten George Porter, The Roots-bassisten Adam Blackstone, blåserne Tom «Bones» Malone og Lou Marini (best kjent på våre breddegrader for sin deltagelse i The Blues Brothers bandet) og Patti Smith Band-gitaristen Lenny Kaye.

Men det som virkelig gjør «Bible Belt» til et album som klokker inn som sommersesongen 2010s aller beste, er Dianes egenartede, ekspressive stemme og et knippe sanger som vil sloss om plassen på min årsbestesamling.

Oppdaget av Prince

Med i det oppløpet er «Valentino” (som visstnok skal handle om en imaginær venn fra Dianes barndom som hadde mye til felles Amadaues Mozart). Funky og klebrig catchy. Videre, «Ariel», som melodisk synes å ha krystet ut alt som var bra i samarbeidet mellom Elton John & Bernie Taupin i de fire-fem første årene.

Her er det bare for NRK P1, P2, P3, og alle andre som mener at lufta er for alle, å sette av tre minutter og femogfemti sekunder til også å inkludere en av de aller beste nye! «Photograph» er i den første delen en sterk ballade, mot slutten vender den seg rundt til en fossende gospelworkout. Det hører med til historien at Diane Birch for noen år siden tjente til livets opphold som bar-pianist på hoteller i Los Angeles. Der ble hun «oppdaget» av Prince og hans entourage, som prompte inviterte den unge pianisten hjem for å jamme.

Et aldri så lite tegn på at Diane Birch har det som skal til for å gripe oppmerksomheten til både kongelige og oss andre hattemakere. «Bible Belt» er ganske enkelt en debutplate som dukker opp med svært lange mellomrom. Undertegnede kan ikke huske sist det skjedde.