Meny

Satser på musikkens kraft

Ferietida står for døra, men Åse Kleveland er vel så opptatt av Rikskonsertenes store høstsatsing, om 60-tallets protestsanger og deres effekt. (Foto: Scanpix)
Ferietida står for døra, men Åse Kleveland er vel så opptatt av Rikskonsertenes store høstsatsing, om 60-tallets protestsanger og deres effekt. (Foto: Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Snart venter ferie i det svenske sommerhuset, men Åse Kleveland gleder seg allerede til høsten – og til sanger som forandrer verden.

- Dette temaet er noe jeg har et sterkt  forhold til. Jeg startet min karriere på 1960-tallet, da vi trodde at sanger kunne forandre verden.

Men selv om Rikskonsertenes store høstsatsing,  konsertforestillingen «Freedom! – Sanger forandrer verden»,  ser på den historiske delen og løfter fram musikken fra den gang, er prosjektet ikke bare tilbakeskuende. Vi ser også på hva som skjer i dag og den rollen musikk spiller i vår samtid, forteller Åse Kleveland når vi møter henne på hennes direktørkontor hos Rikskonsertene i Nydalen i Oslo.

Savner balkong

Richie Havens og Åse Kleveland (Foto: Raymond Mosken)Richie Havens og Åse Kleveland (Foto: Raymond Mosken)

Ute er det nydelig soldag, og litt beklagende uttrykker hun et savn etter en takterasse eller skikkelig balkong hos Rikskonsertene som vi kunne benket oss på.

- Det hadde vært deilig, fastslår Åse Kleveland, som tross alt ikke har så mye å klage på. Snart kan hun bytte ut et sommervarmt kontor med ferie og sommerhuset i Värmland, som Kleveland og ektemann Oddvar Bull Tuhus kjøpte for noen år siden.

- Vi så på veldig mye i Sverige, før vi falt for dette stedet. Du får jo veldig mye for pengene i Värmland, og siden vi regnet med å bruke det mye både om våren og høsten følte vi at det passet perfekt for oss, forteller hun om kjøpet.

Protestsanger på turné

Men hun vender raskt tilbake til høsten, etter denne lille sommerdigresjonen. For 8. september har konsertforestillingen «Freedom! – Sanger forandrer verden» premiere i Halden, før Rikskonsertene sender den ut på en 19 stoppested lang turné - fra Hammerfest i nord til Arendal i sør - med sitt musikalske dypdykk inn i den amerikanske protestmusikkens univers.  

Med Woodstock-legenden Richie Havens i front, med gitarist Larry Campbell (Dylan m.fl) som bandleder og endelig musikkjournalist Tom Skjeklesæter som produsent.

- Vi kryssklipper musikken med kjente taler, filmer og stillbilder som sammen skaper en helhetlig forestilling. Den skildrer hvordan protestsanger bidro til utvikling og forandring, og ikke minst hvordan musikken bød på framtidsvisjoner og et håp om at en annen og bedre verden var mulig, forklarer Kleveland.

Fornyet relevans

Tanken om at «Sanger forandrer verden»-turnéen bare skulle være et uttrykk for en svunnen tid, svøpt i nostalgiens forskjønnende slør, har den tidligere artisten liten forståelse for. Tvert imot mener Kleveland at samfunnsengasjert musikk i USA gjennom valget av Barrack Obama som amerikansk president har fått ny relevans.

- Vi så det under valgkampen og vi så det under innsettelsesseremonien av Obama som president. Musikk som tar stilling og er samfunnsengasjert er kommet tilbake, og utviklingen de siste par årene har vært en interessant påminnelse om hvilken kraft musikk faktisk kan ha, sier Kleveland.

Gjør fjerne hendelser virkelige

For selv om mange toner har steget opp og forsvunnet ut i atmosfæren siden 1960-tallet mener den 61-årige direktøren fortsatt at musikk faktisk kan bety noe, i kampen for å gjøre verden til et bedre sted.

- På 60-tallet hadde musikken stor betydning blant annet for den amerikanske borgerrettskampen og motstanden mot Vietnam-krigen ved at den tok de politiske begivenhetene nærmere folk. Og der ligger mye av nøkkelen til musikkens politiske påvirkningskraft. Politiske hendelser finner gjerne sted et helt annet sted enn der vi befinner oss, men god musikk har så stor emosjonell kraft at den gjør de fjerne hendelsene virkelige for folk. Musikken når fram på en helt annen måte enn analysene gjør, svarer Kleveland.

Som visstnok var den første norske artisten som spilte inn en Bob Dylan-sang på plate, da hun som 16-åring ga ut «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» på singel i 1965, året før hun sang «Intet er nytt under solen» og Norge opp på en tredjeplass i Melodi Grand Prix.

Selvsagt Dylan

Hun trekker fortsatt fram Bob Dylan som den artisten som betød aller mest for henne i starten av artistkarrieren.

- Ja, han var helt klart den aller fremste, men også Joan Baez og Pete Seeger var viktige for meg. Foruten at jeg var svak for Donovan, som jeg faktisk turnerte sammen med, ler Åse Kleveland ved minnet.

Og minnene er heller ikke helt fjernet fra hennes hjørnekontor i Rikskonsertenes lokaler. For rett innenfor døra henger en gammel plakat med en ung Åse Kleveland med gitar.

- Den er fra min aller første turné med Rikskonsertene i 1972, opplyser Kleveland med et smil.

Vanskeligere i dag

Til tross for sin tro på musikkens kraft og en fornyet relevans for politisk musikk, vedgår hun at det er lite sannsynlig at vi i dag skal få oppleve noe med like stor gjennomslagskraft som for 40-50 år siden.

- Det er lite musikk med særlig samfunnsbetydning i dag. En av grunnene er at vi har fått et så stort mangfold og så mange nisjer i dag, at det blir vanskelig å tenke seg noe liknende som det vi hadde den gangen, sier Kleveland. Men påstanden som ofte dukker opp, om at politisk musikk er dårlig og ikke har noen naturlig plass i musikkbildet, har hun liten sans for.

- Hvis du bare setter en melodi til en politisk pamflett er faren for et dårlig resultat selvsagt stort. Men har du gode låter med meningsfulle tekster, så har du også sanger som kan forandre verden. Ikke ved å være programmatiske, men ved å stille spørsmål og sette ord på følelser, sier Åse Kleveland og trekker linjene helt tilbake til rockens spede barndom.

- De sang kanskje ikke om det, men bare ved å blande hvit og sort musikk fikk de tidlige rockerne en voldsom betydning for å bygge ned rasebarrierene i det amerikanske samfunnet.

Trilogi

Noe av dette kommer naturlig nok fram i «Freedom! – Sanger som forandrer verden», som egentlig er første del i en trilogi over musikkens samfunnsmessige plass.

- I et slikt prosjekt var det naturlig å starte med protestbevegelsen i USA, så tar vi for oss musikk i Norge i neste runde neste høst, før vi i 2012 presenterer artister og sanger fra andre deler av verden hvor mennesker har opponert mot utilgivelige handlinger med uforglemmelige sanger, forklarer Åse Kleveland. Og vedgår samtidig at det var hun som bragte idéen om et slikt prosjekt inn i Rikskonsertene, da hun for fire år siden forlot sjefsstolen i Svenska Filminstitutet for den i Rikskonsertene.

- Men det er ikke slik at prosjektet ble realisert bare fordi jeg ønsket det. Her fungerer det heller slik at jeg, som alle andre, kan presentere en idé, og hvis de andre synes idéen høres god ut så er det bare å kjøre. Det var slik Freedom-prosjektet kom i stand.

Ikke vært med

Men selv om det var Kleveland som sådde det opprinnelige frøet, har hun ikke hatt noe å gjøre med utformingen av innholdet. Like lite som hun har kunnet påvirke hvilke låter som skal med, en utvelgelsesprosess som for øvrig langt fra er ferdig.

- Å forme innholdet eller velge sanger er ikke min rolle i dette prosjektet, fastslår hun kjapt, før hun bryter ut i et spontant «oh, ja!» når jeg spør om det er noen låter hun gjerne skulle hatt med, men som produsent Skjeklesæther, Richie Havens og Larry Campbell har vraket.

- Jada, selvsagt er det sanger jeg gjerne skulle hatt med som er forsvunnet ut over sidelinja. Men jeg har aldri sagt fra om dette, for det mulige utvalget er så stort uansett at de ikke trenger at jeg gjør det enda vanskeligere enn det allerede er!

Richie hvem?

For dagens unge er det sikkert mange som står som store spørsmålstegn når navnet Richie Havens kommer på banen. Men de som har sett filmen «Woodstock» har i hvert fall sett Richie Havens framføre sin egen sang «Freedom» på gitar med glødende engasjement og intensitet i filmens åpningsfase.

Kleveland er likevel nøye med å påpeke at det ikke bare er Woodstock-nostalgien som har gjort at de henvendte seg til Havens for å få ham med på det norske prosjektet.

- Vi ville ha en som virkelig har stått på barrikadene og som fortsatt gjør det. Og der passer Richie Havens perfekt. Selv om han er blitt 69 år er han fortsatt aktiv, og kom med ny plate så seint som for to år siden. Heldigvis tente han på dette prosjektet, og ville fryktelig gjerne være med, uttaler Kleveland.

Mens Havens selv har forklart sitt virke med at «jeg synger sangene for meg selv; for å utdanne meg og holde fast på det som er viktig. Men sangene er der også for undervisningens skyld, for å bringe videre det jeg tror på».

Noe han ifølge Det amerikanske musikkrådet har klart så godt at de har gitt ham en pris for hans bidrag til amerikansk musikkhistorie, ved «sin sjeldne stemme av veltalenhet, integritet og sosialt ansvar», slik juryen begrunnet sitt valg med.

Fra scene til kontor

Som artist var Åse Kleveland både framgangsrik og aktiv fram til inngangen av 1980-årene. Da gled visegruppen Ballade (med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen som øvrige medlmmer) fra hverandre mens hun gled inn i organisasjonslivet. CVen hennes viser blant annet lederstillinger i Norsk Musikerforbund, Tusenfryd og Likestillingsrådet, før hun i 1990 ble kulturminister i Gro Harlem Brundtlands regjering.

Pluss så på med direktørstillingene i Svenska Filminstitutet og Rikskonsertene, så er det kanskje ikke så rart at hennes navn igjen har dukket opp, nå som lederstillingen i Norsk Kulturråd er blitt vakant?  Den stillingen må da være skreddersydd for en med hennes bakgrunn?

- Jeg ser selvsagt at jeg har gjort mye som tilsier at jeg kunne passe i en slik stilling, men jeg har ingen planer om å forlate Rikskonsertene, fastslår Åse Kleveland. Som konsekvent har besvart medienes henvendelser om dette med en kort «Uaktuelt. Ellers ingen kommentar»-kommentar. Men som nå likevel letter litt på uaktuelt-sløret.

- Jeg er 61 år og i dag er det kanskje ikke en ny jobb med flere dokumentmapper jeg leter etter. Skal jeg gjøre noe annet enn i dag vil det være mer naturlig å gripe tak i ting som vanskelig lar seg forene med  9–16-jobber.

Spiller fælt

På vårt spørsmål om hva det kunne være, nøler hun litt før hun ender opp med svaret «kanskje nærme meg musikken mer igjen?»

- Men da er det viktig å understreke at det bare vil være for gledens skyld! For jeg er ikke aktiv lenger, og gitar spiller jeg aldri mer. Det låter bare så fælt, hevder hun bestemt og forklarer:

- Da jeg var yngre spilte jeg jo klassisk gitar og var god på det instrumentet. Derfor har jeg fortsatt visse forventninger til meg selv, og da blir det alltid trist når man ikke er i nærheten av å kunne leve opp til dem. Da er det bedre å la være, fastslår Åse Kleveland. Som likevel bekrefter at hun synger av og til.

- Hjemme synger jeg hele tida, men ellers er det beskjedent, selv om jeg stiller opp på noe stuntliknende greier fra tid til annen. Slik som Penthouse Playboys, som jeg seinest sang sammen med for to år siden. Og slikt syns jeg fortsatt er utrolig gøy, konkluderer Åse Kleveland.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at Tom Skjeklesæther, som er produsent for «Freedom – Sanger som forandrer verden», også er tilknyttet ABC Nyheters musikkredaksjon på frilansbasis.   


Populært