Meny

KONSERT: Gorillaz, Orange Scene, Roskilde Festival - torsdag 1. juli 2010

Mer enn en tegneserie

Damon Albarn viste seg fra en leken Gorillaz-side på Roskilde, mens ex-Clash bassist Paul Simenon (t.h) sørget for stødig komp. Foto: Karina Rønning)
Damon Albarn viste seg fra en leken Gorillaz-side på Roskilde, mens ex-Clash bassist Paul Simenon (t.h) sørget for stødig komp. Foto: Karina Rønning)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gorillaz har slått seg opp som et virtuelt band, men på Roskilde torsdag tok Damon Albarn bandet ut i den virkelige verden. Både de og vi trivdes med det.

ROSKILDE (ABC Nyheter): Det begynte som en sprø idé, hvor animatør Jamie Hewlett og Blur-sjef Damon Albarn bestemte seg for å skape et tegneserieband. Rundt ti år, tre album og tyve millioner solgte plater seinere har Gorillaz nå tatt skrittet ut i den virkelige verden, og viser at det lekne også har en naturlig plass i virkeligheten. Med en mer lovende framtid enn tittelen «Last Living Souls», som fikk folkehavet til å gynge tidlig i settet, indikerer.

Mange musikere, stort mangfold

Med strykere, kor, gjestevokalister og «ordentlig band fyller Gorillaz opp mesteparten av Roskildes Orange Scene, både i fysisk og musikalsk forstand.

For det som kan ha startet som et uhøytidelig hobbyprosjekt av Damon Albarn er blitt langt mer seriøst, uten at Albarn av den grunn har gitt slipp på lekenheten. Her er snev av Blur i bånn, mens dub og tunge reggaerytmer i ene øyeblikket avløses av hiphop i det andre for å bevege seg over i funk i det tredje. Eller for den saks skyld krydres med Lebanese National Orchestra (som for hva vi vet godt kan ha vært med danske stand-ins) i det tredje.

Bommer innimellom

Dette skaper et mangfold som er til å frydes over, men som innimellom også kan oppleves som litt meningsløst.

For når du leker med et smil rundt munnen (som vi vel aldri så Albarn med i Blur?) kan det skape store øyeblikk hvor du treffer spikeren på hodet, men noen ganger kan leken også bli vel mye av det gode. Slik som på konserten torsdag, hvor noen partier var himmelske, mens andre føltes mer som et egotrippliknende hvileskjær før neste topp.

Nesten et vanlig band

Før konserten lurte mange på hvordan en konsert med et tegneserieband ville arte seg. Var det animasjon på et lerret med musikere som gjemte seg et eller annet usynlig sted? Eller ville de bare stå der på scenen, og synke seg opp mot det som skjedde på skjermen.

Sannheten lå adskillig nærmere «et helt alminnelig band» med fikse visuelle virkemidler i bakhånd - i den grad man kan si «alminnelig» om en gjeng som inkluderer både matrosluer, strykere og annet i sitt show, samtidig som de stadig trekker opp nye gjesteartister (uten å annonsere dem) på scenen.

Clash og Womack

På Glastonbury-festivalen for en uke siden, fikk Gorillaz blant annet med seg Lou Reed (!), Shaun Ryder og Snoop Dogg. Mens den store æresgjesten i Roskilde var soullegenden Bobby Womack (som blant annet har originalen til Rolling Stones-klassikeren «It’s All Over Now»), som et illustrerende eksempel på hvordan Albarn overskrider sjangere og blåser i tidsepoker.

Og apropos historie og tidsepoke gir det Gorillaz et ekstra poeng å ha Paul Simenon og Mick Jones fra salige The Clash i sine rekker, på samme måte som de selvsagt scorer stort ved å avslutte med sin aller første singel (og hit), «Clint Eastwood».

Les mer om kultur i ABC Nyheter.

Populært