Meny

Tre grep og ordets kraft

35 år etter albumdebuten er Patti Smith fortsatt et av rockens største navn. Tidligere i vinter kom hennes selvbiografiske bok «Just Kids», og lørdag er hun et av toppnavnene på Roskilde-festivalen. I bakgrunnen skimter Lenny Kaye, som hun har jobbet med siden før platedebuten. (Foto: Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rock var ingenting, poesi var tingen. 40 år seinere bejubles Patti Smith av fansen som legendarisk pønkdronning, selv om hun har gitt boka om seg selv tittelen «Just Kids».

ROSKILDE (ABC Nyheter): Torsdag åpnet Patti Smith og Lenny Kaye Roskilde-festivalen med en minneseremoni for de ni ungdommene som så tragisk ble drept på festivalen for ti år siden, og lørdag står hun på den Orange Scene på samme festival, som et av årets aller største trekkplastre.

Lang pause

Da Patti Smith etter «Wave»-albumet i 1979 trakk seg tilbake fra rockscenen for å vie sitt liv til familien, var det ikke gitt at hennes legendestatus skulle bli enda større i løpet av de 17 årene hun holdt seg vekk fra veien.

Riktignok hadde hun gitt ut albumet «Dream of Life» i 1988 som holdt navnet hennes litt varmt, men som plate var den ikke mer enn halvgod og ikke særlig velegnet til å lose nye generasjoner inn i hennes musikalske univers.

Derfor føltes det spesielt å oppleve den kraften som gjennomstrømmet hennes opptreden under den europeiske comebackturnéen i 1996, og som gammel fan fra «Horses»-tida var det rørende å se henne på Roskilde-scenen samme sommer. Ikke minst da hun i «Dancing Barefoot»  ertende plasserte sin (selvsagt berføtte) fot på hodet til en fotograf ved scenekanten, mens to 20-årige jenter jublet begeistret samtidig som de sjarmerende røpet sin uvitenhet, da den ene sa til den andre: «Fy faen for en kul dame! Vi må sjekke ut hva hun har gjort på plate!»

Les også: Da døden kom til Roskilde

Livet mellom permene

Om de også faktisk gjorde det aner jeg ikke, men hvis de ønsker kan de nå i hvert fall trenge litt lenger inn i den magiske og mystiske auraen som omgir 63-årige Patricia Lee Smith.

For noen måneder siden kom hun nemlig med sin iselvbiografiske bok «Just kids», som skildrer tida fra hun brøt opp fra hjemmet i New Jersey via noen strevsomme år i New York til hun et tiår seinere ble hyllet som pønkens førstedame. Hele tida med fotografen Robert Mapplethorpe ved sin side.

Patti og Robert

For «Just Kids» henspiller ikke bare på henne selv, men vel så mye på jevnaldrede Mapplethorpe, som hun også etter at deres kjærlighetsforhold tok slutt og han kom ut av skapet som homse, hadde et meget nært forhold til.

Og i denne like stemningsfulle som illustrerende skildringa av det avantgardistiske og vitalt vibrerende kunstnermiljøet i New York på seint 60-tall/tidlig 70-tall kan vi følge begge på søken etter sin kreative identitet. Mapplethorpe som den pådrivende ambisiøse og vel også pretensiøse kraften, Smith som den mer usikre, men likevel selv- og målbevisste kunstnerspiren.

For om hun som ung kvinne i begynnelsen av 20-årene ikke visste hvordan hun skulle nå målet og slippe unna alle underbetalte drittjobber, mistet hun aldri troen på poesien og kunsten som det hellige hennes liv skulle kretse rundt. Med Arthur Rimbaud som ledestjerne og inspirasjonskilde og med rocken, i denne fasen av livet, som noe langt mindre viktig.

Fra hospits til Chelsea Hotel

Det var kombinasjonen åndelig fellesskap og pengenød som førte Robert Mapplethorpe og Patti Smith sammen i 1967, da de i kampen for å overleve kjapt innså at det både økonomisk og kreativt var en stor fordel å holde sammen.

Og det gjorde de i mange år fra en kummerlig og usikker tilværelse i Brooklyn via et nedslitt hotell for menneskevrak og andre fortapte sjeler til et langt mer inspirerende liv på kunstnernes «eget» Chelsea Hotel. Hvor begge ble kjent med personer fra det «riktige» miljøet og hvor deres kunstneriske virksomhet langsomt men sikkert fikk stadig større gjennomslagskraft.

I boka skildres dette også ved at personene i hennes omgivelser som nevnes, etter hvert er navn de fleste med interesse for motkulturelle strømninger i amerikansk 60- og 70-tallskultur holder høyt.

Slik som Janis Joplin, Jimi Hendrix og Allen Ginsberg, foruten dramatikeren Sam Shepherd som Patti Smith hadde et forhold til og Blue Öyster Cult-sangeren Allen Lanier som hun i noen år bodde sammen med. Og med Andy Warhol og Factory-kretsen alltid svevende et sted i utkanten.

Les også: Søker livet bak låtene

Nærmer seg rocken

Men det sympatiske med bokas møte med kulturstørrelser og legender, er at det aldri bærer preg av «namedropping» og at Patti Smith hele veien toner ned sin egen rolle. Hun er «just kid», der hun blir sittende på en trapp sammen med Jimi Hendrix, for sjenert til å gå inn på festen innenfor. Og hun er «just kid» da noen ber henne trøste og hjelpe Janis Joplin inn på rommet hennes på Chelsea Hotel.

Likevel har møtene en funksjon i boka, som en beskrivelse av hvordan Patti Smith sakte men sikkert nærmer seg rocken, uten å forlate poesien. Først med bare Lenny Kayes gitarkomp som støtte til sine egne diktopplesninger foran glisne forsamlinger på bittesmå kafeer, seinere med fullt band og klubber fylt til randen med prominente størrelser fra New Yorks kunst- og musikkverden.

Fra debutsingelen «Piss Factory»s beskrivelse av drittjobber hun hadde måttet ta for å holde liv i drømmen, til suksessdebuten med albumet «Horses», hvor Robbert Mapplethorpes coverbilde av en tynn, hengslete, pønkete 28-årig kvinne er blitt et ikonbilde. Og hvor hennes «tre grep som smelter sammen med ordets kraft», slik hun selv beskrev sin musikk, førte henne på veien til legendestatus.

Les også: Med danskebåten til Roskilde

Holdt løftet

Da Robert Mapplethorpe døde i 1989 av aids var de to «kidsene» som traff hverandre 22 år tidligere begge lysende ikoner på hvert sitt felt. De hadde gått hver sine veier, men åndelig holdt de hele tida den tette kontakten, slik de hadde lovet hverandre som 20-åringer. «Jeg savner oss», uttalte Patti Smith etter at de hadde skilt lag. Mens Mapplethorpe på sin side fikk henne til å love å skildre livet deres i bokform.

Med «Just Kids» har Patti Smith nå  innfridd det løftet, og gjort det så framgangsrikt at vi ikke bare får deres liv, men også en fascinerende, velskrevet og stemningsfull skildring av - og innblikk i - en svunnen periode i New Yorks kunstnerverden.

Men noe av det lever fortsatt, for i krysningspunktet mellom Rimbaud og rock, står Patti Smith. Og nedenfor scenekanten i Roskilde lørdag står titusener av tilskuere i ulik alder for å oppleve en av rockens store legender. Og kanskje danser hun «barefoot» igjen?

Patti Smith spiller på Roskilde 16.30 lørdag.

SJEKK ABC NYHETERS FESTIVALGUIDE HER

Populært