Søker livet bak låtene

I morgen spiller hans band Serena Maneesh på Roskilde-festivalen s åpningsdag, og derfra går turen rett videre til Hove-festivalen, hvor bandet spiller fredag. Roskilde- og Hove-jobbene er to av om lag et dusin festivaler som Serena Maneesh besøker denne sommeren, og Serena-sjef Nikolaisen gleder seg til å la musikken fra bandets andreplate «S-M 2: Abyss In B Minor» få utfolde seg fritt på scenen.

- Når vi spiller live er målet å framprovosere livet som ligger bak låtene. Det er en frihet å kunne løse opp låtene på plata og gi dem en helt annen drakt, fastslår Emil Nikolaisen.

Andre gang

Torsdagens Roskilde-konsert er andre gangen Serena Maneesh spiller på festivalen, og i likhet med så mange andre norske musikere hevder han at Roskilde er noe mer enn bare «enda en festival».

- Roskilde er litt mellom det nordisk barbariske og det kontinentalt raffinerte. Å spille der føles som noe litt farlig og risikofylt, på en positiv måte, slik musikk skal være, forklarer Nikolaisen, som sist spilte der for fire år siden, et snaut år etter at bandet slapp sitt bejublede, selvtitulerte debutalbum

- My Midnight Creeps spilte også der samme kveld, så Robert (Burås, red. anm.) stakk innom konserten vår. Det ble en rar og veldig spesiell kveld, minnes Emil Nikolaisen.

Stopp i tide

I år er det «S-M2: Abyss In B Minor» som er den direkte foranledningen til at bandet nok en gang står på festivalplakatene rundt om i Europa. Og som forrige gang har Serena Maneesh fått tommelen opp av det store flertallet plateanmeldere, selv om noen også har ment at plata kan være litt vanskelig å forholde seg til.

Akkurat det synes ikke å bekymre Emil særlig, selv om han innrømmer at han kan forstå at noen opplever SM2-plata som «vanskelig». Den erkjennelsen forklarer han også er grunnen til at plata ikke er lenger enn 37 minutter, en perfekt tid i gamle vinyldager, men nokså kort i dagens digitale verden.

- En av grunnene er at Stooges «Fun House» ikke varer lenger, og den står som en katedral. Hovedgrunnen er likevel at jeg innser at S-M2 er så kompleks og krevende at det blir for mye å gi lytterne enda mer. Det blir som å spise middag og stoppe i tide, før du blir overmett og kvalm, sier Emil Nikolaisen.

Ferdig med hypen

Men selv om han mener det er viktig å posjonere musikken i passe doser, er han ikke enig med dem som fokuserer på støy som den viktigste ingrediensen i Serena Maneesh-brygget.

- Drakten kan være litt egenartet, men Serena Maneesh er definitivt mer pop enn støy, og vi driver på som popartister! Riktignok har Serenas uttrykk mange ingredienser og er mangefasettert, men gjennom det hele løper en rød tråd. Og stripper du ned musikken vil du høre den gyldne popmelodien, for en melodi kan utvikles på mange ulike måter. Jeg vil speile sjelen minst mulig affektert av forestillinger, jeg søker en brytning som skaper den uperfekte balansen, fastslår Emil Nikolaisen. Og fortsetter:

- S-M2 er den viktigste plata jeg har gjort. Nå er vi forbi hypen som omga debuten, nå er vi gammelt nytt og treffer de som faktisk hører på musikken. Og det er befriende!

Mange musikere, mange studioer

På Hove- og Roskilde-scenen har Emil Nikolaisen følge av sine fire bandmusikere, søsteren Hilma Niklaisen, Øystein Sandsdalen, Tommy Akerholdt og 120 Days frontfigur Ådne Meisfjord.

Samtlige har bidratt på S-M2, som ellers er innspilt sammen med om lag 20 ulike musikere i en rekke ulike studioer i inn- og utland. I et tidligere intervju har Emil Nikolaisen forklart de mange studioene med at alle gir en helt egen lyd, men på vårt spørsmål om studioene virkelig er så forskjellige modifiserer han litt.

- Du kan si at et studio er som et verktøy, eller kanskje heller som et fartøy som kan ta deg steder. I prinsippet kan du få til ting hvor som helst, men musikere befinner seg på ulike steder, og i noen studioer kan du gjøre mer raffinerte ting enn i andre. Det er kombinasjonen av hvem som er der og når det skjer som gir resultatet, svarer Emil Nikolaisen.

At det var riktig å trekke inn så mange musikere i prosjektet er han ikke i tvil om.

- Godt mulig jeg ikke trenger så mange, men jeg kan bli lei meg selv og mine ideer. Da vil jeg ha andres energi, farger, stemninger og ideer. Jeg vil ha musikere som fungerer som sparringspartnere og som kan åpne territorium jeg ellers ikke ville ha nådd.

Leter etter gullkorn

En konsekvens av denne arbeidsmetoden er at det blir omfattende redigering i etterkant.

- I studio leker og leter vi oss fram inntil vi finner det vi søker, og deretter siler vi ut slagget slik at jeg i enden kan sitte igjen med noen gullkorn, forklarer Nikolaisen. Han bekrefter samtidig at han har silt bort mye, siden en vesentlig del av det å lage musikk handler om å velge bort.

- Det kan bety at noens bidrag forsvinner helt, men å spille inn en plate er ikke et medlidenhetsprosjekt. Det er selvsagt fint om vi har det koselig i studio, men det er jo ikke derfor vi er der. Vi er der for å skape stor musikk!

Fem år for mye

Emil Nikolaisen innrømmer at fem år mellom to album kan være vel mye, men påpeker at han jo også har jobbet på en rekke andre prosjekter i denne perioden. Det er derfor ikke bare S-M2 som har opptatt ham. Bare nesten.

- Jeg håper uansett at det ikke blir like lenge til neste album, men det er viktig å gi en plate den tida den trenger, kommenterer 33-åringen. Og røper samtidig at det kommer «noen småting utover høsten».

- Jeg sitter igjen med en hel del fra S-M2-seansen. Tre låter jeg gjerne skulle hatt med, men som jeg ikke kunne ta med fordi det er så intenst og komplekst at hele plata ville tippe over med dem i tillegg. Noe av dette vil dukke opp til høsten, sier Nikolaisen. Som på spørsmål om han kan beskrive disse låtene trekker inn både dampveisvals og slagmark som referanser.

- Det er som en sump som starter som Dr. John og flyter ut i Stooges. Den etterlater lytteren med en følelse av å ha opplevd en dampveivals på en slagmark.

Fra musikk til fiske

En prat med Emil Nikolaisen innebærer også en tur innom mange referanser til flere av de mangfoldige tusen platene han har hjemme. Og han innrømmer gjerne at han nok kan framstå som en skikkelig musikknerd.

- Tidlig i livet var jeg faktisk opptatt av mange kunstneriske uttrykk, men etter hvert feildoserte jeg nok musikkinntaket og ble litt autistisk. Men nå har jeg faktisk innsett at jeg blir litt smågær´n av et så ensidig fokus, så jeg har derfor begynt å bredde interessene igjen. Ikke minst har jeg begynt å lese igjen, og jeg merker at jeg har savnet det. Under miksen leste jeg både William Burroughs, Albert Camus og Pär Lagerkvist, i en erkjennelse av at jeg trenger noe annet i livet også, sier Emil Nikolaisen og tilføyer at det ikke stopper der:

- Alt i livet handler jo ikke om å skru på en knott og raffinere musikk. Foruten å lese har jeg også tatt opp igjen min gamle hobby å fiske og binde fluer - og jeg elsker det livet!