Sannhetens øyeblikk i Afghanistan

Fire norske soldater ble drept i Afghanistan søndag. Jahn Otto Johansen mener det trengs en ny debatt i NATO og i Norge om Afghanistan. (Foto:  Lars Magne Hovtun, Forsvaret / Scanpix)
Fire norske soldater ble drept i Afghanistan søndag. Jahn Otto Johansen mener det trengs en ny debatt i NATO og i Norge om Afghanistan. (Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret / Scanpix)

Endelig er det gått opp for både politikere og velgere at Norge er i krig, en blodig krig som vil kreve stadig flere menneskeliv.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne erkjennelse tvinger seg frem ved at fire norske soldater drepes i en eneste Taliban-aksjon. Det skal være det største norske tap i en militæraksjon siden den annen verdenskrig.

For de andre vestlige styrker som deltar i krigen mot Taliban, er ikke dette noe nytt. Amerikanere, briter og nederlendere, ja, selv de forsiktige tyskere, har mistet langt flere enn vi har gjort. Dødstallene har steget til det høyeste nivå på ni år. Derfor øker presset i mange NATO-land om en raskere tilbaketrekking.

Den konservative britiske regjering vil gjøre det Labour ikke ville, nemlig å sette en snarlig frist for å avvikle hele Afghanistan-engasjementet. I Tyskland kan man forvente noe tilsvarende, særlig etter at forsvarsministeren har bebudet en drastisk reduksjon av Bundeswehr. Den nye nederlandske regjering vil gjøre det samme. Det samme har den polske presidentkandidat, Bronislaw Komorowski, sagt.

I USA vil president Barrack Obama komme under et enda sterkere press etter at han avsatte den storkjeftede general Stanley McChrystal. McChrystal mente at Obama hadde satt en alt for tidlig frist for tilbaketrekking av de amerikanske styrker i Afghanistan. Nå viser det seg at CIA-sjefen Leo Panetta er enig med McChrystal selv om han synes generalen opptrådte særdeles uklokt ved å gå så sterkt ut i et intervju.

Panetta sa til amerikansk fjernsyn i helgen at det er meget langt frem i Afghanistan. Selv om al Qaida etter hans oppfatning er på tilbaketog, styrker Taliban sin stilling. Det er enorme problemer med å styre et utpreget stammesamfunn sentralt fra Kabul. President Karzai er like korrupt som alle lokale krigsherrer. De er bare lojale overfor seg selv og sin egen stamme, men er flinke til å lure blant annet blåøyde nordmenn.

Og ingen gjør noe effektivt for å stanse narkotikatrafikken.De tyske soldater fikk beskjed om å se en annen vei dersom de oppdaget en åker med opiumsvalmuer. De andre ISAF-styrkene har nærmest fått ordre om å overse fabrikker for opiumproduksjon dersom de oppdager det. I mellomtiden strømmer denne farlige narkotika inn i Russland og til de europeiske storbyer der vår ungdom går til grunne i narkotikamisbruk. Det er ikke lett å se moralen eller logikken i dette.

Norge var lenge et av de vestlige land som var mest tilbakeholdende med å gi informasjon om situasjonen i Afghanistan. Det hang igjen fra Kosovo-aksjonen da regjeringen benektet at vi var i krig, noe Kjell Magne Bondevik senere måtte be soldatene om tilgivelse for. I dag er Forsvaret mye mer åpent om disse spørsmål enn tidligere, men vi får fortsette vite mer i Berlin, London og Washington D.C. enn i Oslo. Det er et tankekors at vurderingene til kontreadmiral Reksten og andre høyere offiserer som forsvarsdepartementet forsøkte å skandalisere, nå er blitt mer representative for forsvarsledelsen.

Men den eplekjekke statssekretær Espen Barth Eide forsøkte i det lengste å belære alle om hvordan de skulle se på både det ene og det andre, og for virkelig å demonstrere departementets maktbrynde sensurerte han Forsvarets Høyskole som har vært et akademisk fyrtårn i det norske forsvar. Nå er Barth Eide blitt forflyttet, men mange hadde håpet at han hadde tatt med seg en del maktsyke byråkrater i departementet. Deres misbruk av Økokrim for å ramme offiserer som de var uenig med, vil bli stående som noen av de verste maktovergrep i norsk sentraladministrasjon.

Men tilbake til Afghanistan. USA og NATO viste ikke særlig vilje til å lære av russerne feil. I dag vet vi at den russiske armèsjefen bønnfalt Kreml om ikke å innvadere Afghanistan. Han hadde lest historie og visste at Tsar-Russland i likhet med Storbritannia forgjeves hadde forsøkt å få kontroll over dette ville og forevne fjellandet. Den samme holdning ga den sovjetiske viseutenriksminister Zemskov uttrykk for i en av de mange bakgrunnssamtaler jeg hadde med ham. Zemskov var historiker og kom med et oppriktig sukk: Det var bedre den gang det var en reaksjonær gammel konge i Kabul. Musahiban-dynastiet (1929-1973) respekterte de enkelte stammer og deres kultur. Underforstått: Sovjetunionen skulle aldri ha gått inn med styrker for å hjelpe sine ideologiske meningsfeller, men latt afghanerne selv ordne opp i sine mellomværende.

Men om vestmaktene ikke har villet lære av russernes feil, kan man spørre om de har lært av sine egne feil. Det tviler jeg på. Jeg er enig med NUPI-direktør Jan Egeland, som åpenbart har større politiske enn vitenskapelige ambisjoner, i at det trengs en ny debatt i NATO og i Norge om Afghanistan. Jeg har i mange kommentarer reist spørsmålet om Afghanistan blir NATO`s kirkegård. I amerikansk presse spekuleres det på om Afghanistan blir Obamas Vietnam.

Der Spiegel hadde i vår en uhyre interessant artikkel der det ble slått fast at selv Angela Merkel hadde mistet illusjonen om at man noen gang ville kunne gjøre Afghanistan til et demokrati etter vestlig mønster. Stadig flere vestlige politikere og generaler tar til orde for at man må finne en fredsordning med Taliban for i det hele tatt å komme seg ut av denne hengemyra. Dersom det skjer, vil kvinnene igjen bli stengt inne i sine hjem og jentene får ikke lenger lov til å gå på skole. Man vil få verdens strengeste sharialover. Men paradoksalt nok kan det bli en stans i opiumsproduksjonen. Aldri har det vært så liten opiumssmugling vestover som da Taliban hadde makten.

Personvernpolicy