God gammeldags monster-skyting

(ABC Nyheter): Raven Software er nok mest kjent for å stå bak spill basert på allerede etablerte fiksjonsunivers eller som på annen måte bygger videre på andres grunnlag. På 90-tallet laget de Heretic- og Hexen-spillene som baserte seg på id softwares teknologi og konsepter. Videre har de stått for, blant mye annet to Jedi Knight-spill, Quake 4, og senest det siste tilskuddet til Wolfenstein-serien og også fjorårets ganske brukbare X-Men Origins: Wolverine.

Med Singularity prøver de seg imidlertid på et eget-utviklet konsept og en helt ny historie. Spørsmålet er da om de klarer å skille seg ut i den enorme mengden av førsteperson-skytespill og hevde seg mot de ledende titlene i sjangeren?

Mystisk teknologi

I 50-årene utførte russerne eksperimenter med et hemmelig nyoppdaget grunnstoff kalt E-99 på øya Katorga-12 i Stillehavet sørøst for Russland. Etter en forferdelig katastrofe inntraff, ble hele prosjektet forlatt og hemmeligstemplet av sovjetiske myndigheter. I 2010 ankommer den amerikanske marinepiloten Nathaniel Renko øya for å undersøke den mystiske strålingen som stammer derfra. Han krasjlander og utsettes snart for mutert flora og fauna, samtidig som begrepet tid på Katorga-12, er litt mer relativt enn ellers. Han trekkes også snart inn i en konspirasjon av uante proporsjoner.

Spillets historie er ambisiøs og imponerer også til tider. Det eksperimenteres både med tidsreise-logikk og ulineær historiefortelling. Den er likevel ikke så overraskende eller spennende at den kan hamle opp med de beste av konkurrentene. Spillets karakterer er i tillegg tynget av å være stereotyper av onde maktgale russere og eksentriske vitenskapsmenn og de engasjerer dermed heller ikke i særlig stor grad.

Tradisjonelt

Singularity er på mange måter et veldig tradisjonell førstepersons-skytespill med en liten vri, slik de fleste av dem jo har. Dette illustreres ikke minst av det faktum at Raven har valgt å satse på nødhjelpsskrin, fremfor regenererende helse, noe som er ganske uvanlig nå om dagen. Jeg ble imidlertid overrasket over hvor godt det fungerte, kanskje ikke minst fordi spillet var ganske generøst med plasseringen av dem rundt om i spillet. Man har også tradisjonelle skytevåpen som rifle, snikskytter-gevær, hagle og pistol, i tillegg til mer eksotiske våpen basert på E-99-teknologien.

Singularitys store gimmick i ordets beste forstand, er TMD-enheten (Time Manipulation Device). Den minner litt om hva Raven gjorde i siste utgave av Wolfenstein. Ved hjelp av E99-teknologi kan den brukes til skape en boble der tiden står stille, ta livet av fiender ved å gjøre dem eldre, omdanne dem til såkalte reverts eller slå dem unna med et kraftfelt. Videre brukes den også til å løse enkle oppgaver og der kommer gravitasjons-funksjonen, som ikke er helt ulik Half-life 2s Gravity Gun, spesielt godt til nytte.

God variasjon

Singularitys styrke ligger i det gode kjerne-gameplayet. Alle våpenene føles spreke og er rett og slett gøy og bruke, og kombinert med TMD-enheten blir spillet variert og holder seg underholdende gjennom det meste av de 8-10 timene enspiller-delen varer. De klarer også å variere nok mellom skyting, utforsking, sniking og oppgaveløsing til at man ikke rekker å kjede seg, kanskje bortsett fra et strekk mot slutten der det hele trekkes litt ut, sannsynligvis for å øke spilletiden noe.

Variasjonen er også god når det gjelder fiender mens den kunstige intelligensen gjør jobben uten å utmerke seg spesielt.

Spillet er tydelig basert på Unreal Engine 3 med alt det innebærer. Alt flyter fint og ser generelt bra ut, men man har også de kjente problemene med såkalt “texture pop-in” som gjerne følger med denne spillmotoren. 360-utgaven jeg testet har også ikke helt uventet en del sjenerende uklare teksturer. PS3-utgaven kan jeg ikke uttale meg om, men det er vel i hvert fall å forvente at PC-utgaven gir mulighet for høyere grafisk kvalitet.

Når det gjelder det mer artistiske er det mye fint design her, men man går samtidig i den vanlige FPS-fella når det gjelder fargepalett. Brunt og grått dominerer med noen hederlige unntak det meste av spillet, og gir det et relativt monotont preg.

Også på nett

Raven har også spandert på seg en relativt enkel flerspiller-del. «Creatures vs. Soldiers» er en variasjon på domination. Spillerne kan velge mellom fire ulike typer av henholdsvis monstre eller soldater, og de har ulike evner og spesialiteter. Det finnes også en horde-modus der soldater skal holde bølger av monstre unna.

Dessverre er min erfaring med flerspiller-delen begrenset, fordi det var stor mangel på mot- og medspiller før slippdatoen. Det virker imidlertid som det kan være noen timer med moro og hente her også, men det virker ikke som det bør være hovedgrunnen til å kjøpe spillet.

Singularity henter inspirasjon fra titler som Bioshock og Half-life 2 og har også visse likheter med Metro 2033 fra tidligere i år, men lever nok dessverre ikke helt opp til sine forbilder. Det meste ved spillet er kompetent nok, men det mangler det lille ekstra både når det gjelder historien, karakterene og stemningen. Likevel kan det nok lett bli en slags «guilty pleasure» for mange. Selv med sine mangler, er spillet nemlig ganske så underholdende og verdt en gjennomspilling, vel og merke forutsatt at du er skikkelig fan av tradisjonelle førstepersonsskytere.