Når politikere går til krig

KRISE: Sist Barack Obama og nå avgåtte general Stanley McChrystal krysset klinger var da sistnevnte kom med en slakt av visepresident Joe Biden etter et møte i London. Foto: Scanpix.
KRISE: Sist Barack Obama og nå avgåtte general Stanley McChrystal krysset klinger var da sistnevnte kom med en slakt av visepresident Joe Biden etter et møte i London. Foto: Scanpix.

Avskjedigelsen av USAs øverstkommanderende i Afghanistan, general Stanley McChrystal, har ikke bare med løsmunnethet og dårlig dømmekraft å gjøre.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Vi gjør bare den jobben politikerne har satt oss til.» Dette er en replikk jeg ofte har støtt på i samtaler med norske offiserer når det gjelder den norske krigsinnsatsen i Afghanistan. Som i store deler av verden, er det politikerne som bestemmer, mens soldatene må reise ut og kanskje ofre livet, enten de er enige eller uenige i misjonen de er en del av.

Slik er det å være soldat, og slik har det alltid vært, bortsett fra når keisere, konger og andre statsledere også har vært generaler og ledet sine soldater i kamp, som tilfellet var med Napoleon. Millioner av soldatliv har gått tapt på grunn av feilslåtte og overoptimistiske politiske vurderinger.

Men det var i hvert fall lettere under Den kalde krigen og i tida da væpnet makt først og fremst besto i å forsvare landegrenser. Som soldat hadde du lojalitet til fedrelandet, og du sloss for å holde inntrengere unna. I dag, der soldater kjemper langt fra sine hjemland i en kamp president George W. Bush kalte krigen mot terror, er situasjonen en annen. Spesielt når det går fra vondt til verre, som tilfellet er i Afghanistan.

Det var president Bush som startet krigen i Afghanistan i høsten 2001 etter terrorangrepene i New York og Washington 11. september. Det var samme mann som invaderte Irak i 2003, under heller tvilsomme påskudd om masseødeleggelsesvåpen og Saddam-samarbeid med terrornettverket al-Qaida. Vi vet at superhauk og daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld spilte en aktiv rolle i planleggingen av disse krigene, og vi vet også at han samarbeidet nært med amerikanske generaler. Men det er også kommet fram at mange forsvarseksperter og offiserer med opptil flere stjerner, hadde sine betenkeligheter. Men de fleste holdt klokelig kjeft, av lojalitetshensyn.

Lojalitet er et ufravikelig krav, det ser vi også når det gjelder general Stanley McChrystal. I siste nummer av det velrenommerte magasinet Rolling Stone gikk McChrystal til harde angrep på USAs visepresident Joe Biden og landets spesialutsending til Afghanistan, Richard Holbrooke. President Barack Obama selv slapp heller ikke unna kritikk, skal vi tro noen av hans medarbeidere som også uttalte seg i artikkelen i Rolling Stone.

(Saken fortsetter under bildet)

INTERVJUET: Denne saken i Rolling Stone Magazine førte til sparkingen av McChrystal. Foto: Scanpix.INTERVJUET: Denne saken i Rolling Stone Magazine førte til sparkingen av McChrystal. Foto: Scanpix.

Slik situasjonen var hadde Obama neppe noe annet valg enn å sparke sin øverstkommanderende i Afghanistan. Spørsmålet som står igjen å besvare, er hvorfor den tidligere spesialsoldaten med respekt langt utenfor det amerikanske forsvarets egne rekker gjorde det han gjorde.

Mange kommentatorer hevder at McChrystal tabbet seg ut og viste dårlig dømmekraft ved å la seg intervjue i Rolling Stone. Men dette er en altfor enkel forklaring. Magasinets medarbeider Michael Hastings tilbrakte en måned i Afghanistan med McChrystal og var sammen med han også utenom rene intervjusituasjoner. Det synes å være liten tvil om at den amerikanske generalen visste at han ga Hastings materiale til journalistisk sprengstoff.

Så har de kanskje rett, kommentatorene som sier at McChrystal lot Hastings slippe til fordi han ønsket på kvitte seg med jobben? Det er slett ikke umulig. Det militære engasjementet i Afghanistan går jo ikke akkurat på skinner. Før intervjuet i Rolling Stone hadde McChrystal fått kritikk både fra politikere i USA og fra egne soldater som mener strategien med å bruke mindre flybombing for å spare sivile afghanske liv, fører til flere amerikanske dødsofre. Den sparkede generalen har heller ikke tapt så mye på det han har gjort. Han går av med hevet hode, sett på som en helt av mange amerikanere. Hans militære renommé er intakt, han får en høy pensjon, og han kan regne med å bli en benyttet foredragsholder, der honorarene kan komme opp i titusener, kanskje hundretusener av kroner.

Og han føyer seg inn i rekken av generaler som har lidt samme skjebne i historien, helt fra den amerikanske borgerkrigen. Mest kjent er president Harry Trumans avskjedigelse av general Douglas MacArthur under Koreakrigen i 1951. MacArthur var den store krigshelten under 2. verdenskrig, men da han noen år seinere satte seg opp mot den amerikanske presidenten ved offentlig å gå ut med krav om hardere militære midler mot kommunist-Kina, sa Truman stopp.

BESØK: Barack Obama under et besøk på flybasen Bagram utenfor Kabul. Foto: Scanpix.BESØK: Barack Obama under et besøk på flybasen Bagram utenfor Kabul. Foto: Scanpix.

«Hvis det er ett viktig hovedelement i vår grunnlov, er det den sivile kontrollen over de militære», sa Harry Truman den gang.

Nå var det nok ikke så enkelt på 1950-tallet, og det er det heller ikke i dag. Både i USA og de fleste andre land har de militære stor innflytelse over det politiske liv, og det amerikanske forsvarsdepartementet utgjør en betydelig maktfaktor – med og uten generaler innenfor sine rekker. Men det er også en annen mektig aktør på arenaen, som dessverre av og til blir glemt; den amerikanske våpenindustrien. Den er stor og innflytelsesrik, og våpenprodusentene må kunne selge sine varer i mengdevis. Det kan gjøres ved eksport, men det alene er ikke nok. Derfor er det viktig for denne industrien at USA til enhver tid er involvert i en eller flere kriger. Slik er det jo som regel. Og man må ikke glemme at USAs våpenprodusenter er en stor og mektig lobby, både i den amerikanske Kongressen og i Det hvite hus. Man blir neppe president ved å legge seg ut med dette mektige sjiktet i det amerikanske samfunnet.

Avgjørelsen om å gå til krig er den amerikanske presidentens ansvar som øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Han må ha politikerne og generalene i ryggen, men som tilfellene Afghanistan og Irak viser, kan det kanskje gå litt for fort i svingene.

NYE KREFTER: Barack Obama, mens han var senator, sammen med David Petraeus som har tatt over for McChrystal i Afghanistan. Foto: Scanpix.NYE KREFTER: Barack Obama, mens han var senator, sammen med David Petraeus som har tatt over for McChrystal i Afghanistan. Foto: Scanpix.

I Norge er det regjeringen som bestemmer hvilke militære misjoner Norge skal delta i, men også her i landet skjer dette selvfølgelig i nær konsultasjon med forsvarsledelsen. Men hva skal så den si? Hva kan en forsvarssjef som er uenig i norsk militærpolitikk gjøre? Han kan bite tennene sammen og la lojaliteten gå framfor alt, han kan gå av – eller kanskje la seg intervjue i Rolling Stone.

Men tilbake til innledningen i denne artikkelen. Norske offiserer som henviser til at de bare gjør jobben de er satt til, har selvfølgelig rett. Men innen både norske og andre lands væpnede styrker hersker det en kultur der man stort sett betingelsesløst adlyder sine sjefer, enten man er enige eller ikke. Selvfølgelig kan ikke et forsvar drives etter rent demokratiske prinsipper med ytringsfrihet som fremste skanse. Det ville lett ført inn i anarkiet. Men det finns noen grenseoppganger. Befalsorganisasjonene er flinke til å diskutere lønn, men mindre aktive når det gjelder kontroversielle militærpolitiske saker. Mange er også redde for å gå ut i media av frykt for videre karriere. Det er forståelig, men er det ikke på tide å si farvel til prinsippet om at lojaliteten alltid skal være det avgjørende? I så henseende er general Stanley McChrystal et godt eksempel.

For når alt kommer til alt, er det ingen som kjenner situasjonen på bakken bedre enn de som fører krigen.

Personvernpolicy