ALBUM: Alexander Rybak: «No Boundaries» (Universal)

Alexander den lille

Alexander Rybak innfrir ikke på sin andre plate. Foto: Universal Music Group (promo)
Alexander Rybak innfrir ikke på sin andre plate. Foto: Universal Music Group (promo)

Alexander Rybak har kanskje en underholdningsverdi for noen, men som plateartist faller han helt igjennom. Igjen!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alexander Rybak: «No Boundaries» Alexander Rybak: «No Boundaries»

(ABC Nyheter): Alexander Rybak åpner sitt andre album med sirkusfanfaren «First Kiss», og allerede her tyder det på at Eurovision-vinneren kanskje har forhastet seg litt med å følge opp suksessen fra i fjor.

Les også: Lettvekter

Ødsler bort talentet på banaliteter

At Alexander Rybak har et talent er det ingen tvil om, men som på debuten fra i fjor, ødsler han det bort på enkle og banale melodier som i stor grad høres ut som billigversjoner av «Fairytale».

«Europe’s Skies» er et godt eksempel på dette. Tittelen fremstår også som et frieri til hele kontinentet, og Rybak kunne sikkert med denne låten ha representert et hvilket som helst land i den tåpelige musikkonkurransen.

På «I’m In Love» går det enda mer skeis for unge Rybak. Råtten eurodisco er faktisk ikke å foretrekke, Alexander, og den banale teksten hjelper ikke spesielt på for å løfte opp inntrykket.

Singelsporet «Oah» er heller ikke mye å skrive hjem om. Alexander synger og spiller med fela så godt han kan, men om teksten på forrige låt var ille, så går det rett i dass her.

Flau ettersmak

Hva som er poenget med å inkludere «Kaja’s Letter», hvor en liten jente leser opp noe som presenteres som en angivelig hilsen, på norsk, til Alexander Rybak er virkelig ikke godt å si. De svulstige balladene «5000 Letters» og «Dare I Say» gir begge en flau ettersmak av musikal som ikke slipper taket så lett. I disse rolige sporene avslører Alexander selv med sin slappe engelskuttale at vi med stor tydelighet ikke hører en artist som har engelsk som morsmål.

På kjærlighetserklæringen til Finland i låten «Suomi» er vi tilbake i eurodiskoland, som Alexander her synes å tilnærme seg på en a-hask måte, men som ender opp som noe helt annet – til noe som a-ha neppe hadde tatt i med ildtang en gang. Paradoksalt nok fremhever dette sporet seg som albumets beste innslag. Noe som sier litt om hvordan resten høres ut.

Hva Alexander forsøker å formidle med den Paramore-aktige «Why Not Me?» er ikke godt å si, men den litt mer rocka stilen kler ikke Alexander Rybak spesielt mye bedre enn de to overnevnte musikalballadene.

Best med fele

Men når Alexander henter frem fela igjen, som på instrumentale liveopptaket «Barndance», synes Rybak å være i sitt ess. Dette her kan han, for denne artisten er utvilsomt en større felespiller enn vokalist. Hvem som ønsker å høre på denne typen musikk på plate er imidlertid et helt annet spørsmål. Sikkert moro på bygdedans, for den som liker den slags, men på albumet føles låten helt malplassert.

Avslutningsvis gir Rybak oss «Disney Girls», atter en ballade av det svulstige og banale slaget. Forholdsvis kjedelig og intetsigende sak med andre ord.

Svakere enn svak

Konkludert er «No Boundaries» en betraktelig svakere plateutgivelse enn debuten «Fairytales» fra i fjor. Og med tanke på at den heller ikke var spesielt bra, så sier det seg nesten selv at Alexander Rybak ikke er en stor plateartist.

Om dette albumet i det hele tatt har noen underholdningsverdi, er det vanskelig for undertegnede å skjønne hvem som i fullt alvor sitter seg ned for å nyte denne banale samlingen med låter.

Personvernpolicy