ALBUM: The Chemical Brothers: «Further» (EMI)Imponerer stort

(ABC Nyheter): For mange er nok The Chemical Brothers mest kjent som en del av bigbeat-bølgen på 90-tallet da de hadde store hits som «Block Rockin' Beats» og «Hey Boy, Hey Girl». De var også en av de få som klarte å holde det gående inn i neste tiår uten å bli verken oppløst eller utdaterte, noe for eksempel «Galvanize» vitnet om i 2005.

Ny retning

Duoen Tom Rowlands og Ed Simons har gjerne supplert hittene sine med kjente gjesteartister som Noel Gallager, Richard Ashcroft og Bernard Sumner, og de assosieres gjerne også med Michel Gondrys karakteristiske musikkvideoer.

På deres syvende album Further har de imidlertid gått i en ganske annen retning. I dette ambisiøse prosjektet er, med et unntak, gjesteartistene fraværende. I tillegg har de i stedet for å lage video til en utvalgt hitlåt, heller samarbeidet med sine faste leverandører av video i konsertsammenheng, Adam Smith og Marcus Lyall, om å gjøre noe litt annerledes.

Dette er faktisk nesten like mye et visuelt prosjekt som det er musikalsk og deluxe-utgaven av plata inneholder en DVD med en sammenhengende 50-minutters film, spesielt produsert til alle låtene.

Ambisiøst

Musikalsk bryter ikke ikke duoen særlig mye ny mark på denne utgivelsen. Soundet baseres på de samme dansbare rytmene og blandingen av melodiske partier, sterke hooks og harde synthriff. Det er mer gjennomføringen som gjør dette unikt.

Plata spiller som et sammenhengende musikalsk verk i åtte deler og gjør seg best som en uavbrutt helhet. Man blir sittende og lytte til hver eneste lille melodiske detalj og dynamiske kromspring og man blir stadig fascinert av evnen deres til å bygge opp fantastiske crescendoer. Når tradisjonelle låtstrukturer mangler, blir det de musikalske teksturene man legger merke til. Både tverrsnitt og lange linjer utgjør til sammen en spennende helhet.

Samtidig er det mulig å trekke frem enkelte høydepunkter. 12 minutter lange «Escape Velocity» står igjen som platas kanskje mest minneverdige spor der den igjen og igjen bølger mellom enorme støyende topper og en enkel og suggererende beat som virkelig sitter i mellomgulvet.

Åpningssporet «Snow» bygger seg opp med knirkende elektroniske lyder og et mykt vokalmotiv fra platas eneste gjesteartist Stephanie Dosen.

«Swoon» minner om en elektronisk utgave av My Bloody Valentine med en svevende melodilinje som flyter gjennom det meste av låta og blir nesten hypnotiserende i sin enkelthet.

En visuell reise

Den tilhørende filmen fremstiller en reise gjennom en slags abstrakt verden der hver låt får sitt distinkte visuelle uttrykk. Nevnte «Escape Velocity» sin videosekvens består for eksempel av rytmiske bevegelser og figurer laget av ufokuserte og synkroniserte lys-spotter, mens ulike motiver filmet under vann med høyhastighetskamera åpner og avslutter plata.

Det er fristende å kalle forsøket på å fortelle en slags historie om en kvinne kalt Caroline som dykker ned i denne merkelige verdenen, litt pretensiøs. Historien er heldigvis i seg selv helt uviktig og fungerer egentlig bare som en ramme for å fargelegge hver låt med bilder.

Med unntak av den fascinerende dataanimerte hesten i «Horse Power», ser det også ut til at all video er produsert utelukkende med optiske effekter, høyhastighetskameraer og andre kreative løsninger. Det anbefales forøvrig sterkt å ta en titt på «bak kulissene»-filmen som finnes på DVD'en, der man får se hvordan de mange merkelige videoeffektene ble skapt.

Helstøpt

Further er i det hele tatt et imponerende stykke musikk som står fint alene, men gjør seg enda bedre sammen med tilhørende video. Selv om «Swoon» er sluppet som singel, stikker verken den eller noen andre av låtene seg frem med spesielt stort hitpotensiale. Det betyr imidlertid ingenting når helheten er så vellykket som dette.