Fem kjappe

Suzanne Vega: «Close up Vol 1, Love Songs» (Cooking Vinyl/Tuba)

Jeg ble tipset om Suzanne Vega av Tom Russell i 1985, Tom og Suzanne hadde tilhørt det samme låtskrivermiljøet i New York på tidlig 80-tall.

Da jeg spurte Vegas norske plateselskap om de kjente til henne, fikk jeg det selvtittulerte debutalbumet (1985) med beskjed om de neppe kom til å gi ut platen. Det var ikke noe marked for den slags lavmælt visesang midt i det hårhøye 80-tallet.

Jeg forelsket meg i plata og spilte hull i sangene «Small blue Thing» og «Marlene on the Wall».

To år senere kom albumet «Solitude Standing», med sangene «Tom’s Diner» og «Luka», og dermed var det Vega som skaffet de plateselskapsansatte julegratiale det året.

Suzanne Vega har sluppet syv studioalbum, det siste, «Beauty & Crime» kom i 2007.

Dette er det første albumet i en serie der Vega tematisk tar for seg sin egen katalog, i tilnærmet unplugged-tolkninger, som tittelen tilsier, er dette kjærlighetsangene (inkludert «Marlene on the Wall» og «Small blue Thing»)

Vega har fått mange etterkommere i dette faget, det er ikke alltid en kassegitar og en stemme er nok til å holde interessen fangen. Her demonstrerer en original hvordan det bør gjøres. Et tvers igjennom nydelig gjenhør. (TS)

Surfer Blood: «Astro Coast» (Kanine Records/Tuba)

Surfer Blood lager gitarbasert surfrock som sender tankene til band som Pavement og Weezer. På andrelåta, «Swim», har Cheap Tricks «Surrender» på elegant vis sneket seg inn i refrenget, noe som er med på å underbygge at Surfer Blood også kan lage deilig, skjønt noe rufsete, powerpop.

At bandet ikke kommer fra New York, men fra West Palm Beach, Florida, er neppe et mysterium, ei heller at bandet har hentet inspirasjon fra eplebyen. Klassiske epleband som Talking Heads, The Ramones, Television og Vampire Weekend rusler nemlig rundt i det skranglete lydbildet som fyller de fleste rillene på albumet.

«Astro Coast» trenger noen runder i spilleren før musikken slår rot. At det tidvis låter både skranglete og sært, veies opp av bandets meloditeft og sans for detaljer noe avsluttningslåta, «Catholic Pagans», er et flott eksempel på.

Slipper bandet seg løs og kliner til med de to ovennevnte låtene samt «Take It Easy», «Harmonix» og «Fast Jabroni» på årets Øyafestival, er jeg hellig overbevist om at mange av dagens såkalte indiehuer vil besvime i armene på hverandre.

Om bandet dessuten sper på med herlige «Twin Peaks», skal du ikke se bort i fra at Laura Palmer også dukker opp. (EAA)

Born Ruffians: «Say It» (Warp/VME)

Kanadiske Born Ruffians debutalbum, «Red Yellow & Blue», ble godt mottatt her på ABC Nyheter. Og på oppfølgeren «Say It» fortsetter de å imponere med sin litt odde og kantete pop.

For selv om Born Ruffians med «Say It» neppe har hatt total verdensdominans som siktemål, makter bandet å trylle fram musikk som bør fascinere musikkinteresserte folk med sansen for band som Talking Heads, Violent Femmes, The Moderen Lovers, The Strokes, Vampire Weekend og Paul Simon goes to South Africa.

Om Radio Norge, som spiller Elton Johns «Your Song» cirka etthundretusen ganger daglig, plukker opp en låt fra «Say It», er trolig endetiden nær.

På «Say It» er Born Ruffians herlige offensive. Båret fram av tidvis aggressive gitarer, lekne bassganger og en vokalist som ikke er redd for å synge med den stemmen han har, treffer bandet blink på låter som «Retard Cannard», «Sole Brother», «What To Say», «The Ballad Of Moose Bruce» og «Higher & Higher».

Men finest av dem alle er «Come Back». En deilig, laidback låt som får meg til å tenke at Born Ruffians fortjener at langt flere enn et par hundre nordmenn slenger «Say It» i handlekurven.(EAA)

Nada Surf: «If I Had A Hi-Fi» (Mardev Records/ADA)

Nada Surfs forrige album, «Lucky», var et flott popalbum som fikk undertegnede til å ta i bruk en rekke positivt ladede adjektiver. Låter som «See Those Bones», «Whose Authority» og «Beautiful Beat» vitnet om et band i angrepsposisjon.

Når bandet to år senere vender tilbake med et coveralbum, ble jeg først overrasket og deretter en anelse skuffet. For hvorfor i all verden har bandet valgt ikke å surfe på toppen av den mektige bølgen de manet fram på «Lucky»?

Tja, si det. Jeg kan bare nøye meg med å konstatere at «If I Had A Hi-Fi», som tidvis er et både underholdende, godlynt og fengende album, først og fremst fremstår som en hyggelig parentes i Nada Surfs discografi.

At bandet har godt smak og med nennsom hånd har valgt ut en rekke kremlåter er som ventet, men hjelper lite så lenge originalene, naturlig nok, for det meste overgår Nada Surfs lettbente tolkninger. Noe The Go-Betweens’ Love Goes On, er et av flere eksempler på.

Når det er sagt; mystiske Bill Foxs «Electrocution», Depeche Modes «Enjoy The Silence», «Moody Blues’ «Question» og ikke minst, Dwight Twilleys’ «You Were So Warm», funker godt nok for de av oss vet å sette pris på fengende powerpop i sommersola. (EAA)

Lynyrd Skynyrd: «Live from Freedom Hall» (CD/ DVD/ Roadrunner/ Warner)

Da det hardt prøvede sørstatsrockbandet Lynyrd Skynyrd besøkte Norge i fjor våres, var det bare gitaristen Gary Rossington igjen fra bandets originale 70-tallsbesetning.

I løpet av første halvår 2009 døde både originalpianist Billy Powell og bassist Ean Evans. Begge er likevel med på denne konsertCD/ DVDen, tapet i Freedom Hall i Louisville i Kentucky for temmelig nøyaktig tre år siden.

Lynyrd Skynyrd er langt fra det eneste rockbandet ute på veien som sliter med musikalsk autensitet, det finns eksempler på band der bare trommisen er original.

På plussiden kan Lynyrd Skynyrd skilte med at broren til originalsanger Ronnie van Zandt, Johnny van Zandt, veiver med mikrofonstativet og at gitarist Rickey Medlocke var med en kort stund på tidlig 70-tall.

Denne konserten lener seg gjennomgående på sangene som Ronnie van Zandt og medkomponister skrev for bandet i storhetstiden på midten av 70-tallet, bare «Red white and Blue» er av nyere dato, løftet fra 2003-plata, «Vicious Cylcle».

Således er dette nær en best-of-konsert; «Down South Jukin», «That Smell», «Gimme back my Bullets», «Free Bird», bandets klassiske tolkning av J.J. Cales «Call me the Breeze», «Tuesday’s Gone» og evigvarende «Sweet Home Alabama» sitter som hagleladninger i et veiskilt, pianist Powell demonstrerer hvor viktig del av bandets sound han var og gitaristene pøser på så fuzzen flagrer rundt øra.

Det går definitivt an å si at Lynyrd Skynyrd spiller for livet! (TS)