Mary Gauthier: «The Foundling» (Proper/ BonnierAmigo)Trigger klumpen i halsen

(ABC Nyheter): «The Foundling» er et annet ord for «orphan», et etterlatt barn.

Den amerikanske sangeren/ låtskriveren Mary Gauthier (uttales som hun selv sier i coveret; «say Go-Shay y´all») er et slikt «funnet barn», forlatt av sin mor rett etter fødselen i New Orleans Louisianna i 1962.

Etter et år på barnehjem ble Mary adoptert av et ektepar fra Thibodaux, Louisianna.

Svært personlig

Fjorten år senere rømte hun hjemmefra i bil stjålet fra adoptivforeldrene, en tenåring med mer problemer å stri med enn gjennomsnittet.

Ikke bare visste hun ikke hvem hennes egentlige foreldre var, hun slet med sin egen seksualitet (Mary er lesbisk) og hun hadde allerede pådratt seg seriøse narkotikaproblemer.

De neste årene ble en vandring inn og ut av avvenningsinstitusjoner og Marys 18-årsdag ble tilbrakt i fengsel.

Men Mary Gauthier hadde det som skulle til for å ikke forsette ned The Lost Highway, hun studerte etter hvert filosofi hovedfag og på begynnelsen av 90-tallet befant hun seg i Bostons restaurantdistrikt, der hun var medeier i en restaurant som serverte mat fra hjemstaten, Lousianna.

Samtidig hadde hun begynt å prøve seg som folksanger, hun skrev sin første sang som 35-åring og slapp sitt første album, oppkalt etter restauranten, «Dixie Kitchen», i 1997. Et par år senere solgte hun seg ut av serveringsbransjen og brukte pengene på sitt andre album.

Har gjort det før

Det tok ikke lang tid før hennes særpreg som sanger, og åpenbart hardt tilegnede tekster, nådde frem til kolleger som begynte å spre navnet hennes (selv om det altså fortsatt er vanskelig å uttale).

I 2005 slapp hun sitt første album for flaggskipselskapet for americana-musikk, Lost Highway.

«Mercy Now» er virkelig albumet som bekrefter Marys status, et av det forrige tiårets aller beste. Muligens for bra til å kunne følges opp bare to år senere.

«Between Daylight and Dark» var rett og slett en aldri så liten nedtur. Kanskje forstod Mary det selv, i hvertfall har hun tatt seg god tid med «The Foundling». Veldig god tid, siden temaet er hennes egen sorg over aldri å ha kjent sine kjødelige foreldre.

Mary har reist til Toronto, til hjembasen til The Cowboy Junkies, for å realisere sanger som på mange vis belyser den eksistensielle erfaringen det er å bli forlatt som nyfødt barn.

Det sier seg selv at dette er tungt og trist. Selv for en som ikke har opplevd det Mary har gjort, er dette sanger som hele tiden trigger klumpen i halsen. Hvordan dette oppfattes av folk som selv har opplevd det samme som Mary, kan jeg bare gjette på.

Hemmeligheten

Aller tristest er «March 11, 1962» som handler om da Mary etter førti år ringer sin mor for første gang. En samtale som på ingen måte får noen lykkelig slutt, Tore på Sporet hadde hatt lite å hente i tilfellet Mary Gauthier.

Det ender med at Mary må opprettholde «hemmeligheten» hun selv er, hun rekker så vidt å takke moren for det livet hun har fått før samtalen er over. Puhh…

Flere av sangene handler om rastløsheten som uvissheten utløser, i sangen «Goodbye» går refrenget ; «I passed thru like thunder/ I passed thru like rain/ Passed out from under/ Goodbye could´a been my family name».

«The Foundling» er produsert av Cowboy Junkie Michael Timmins, viss produksjon med eget band, alltid lavmælt og økonomisk arrangert, må være en gitt plattform for denne musikkens, disse sangenes personlige lidelser.

Sentral i lydbildet er felespillet til Tania Elisabeth, vemodig ballansert. Garth Hudson bidrar med keyboards og trekkspill på tre sanger, mens Cowboy Junkie Margo Timmins synger tilbakeholdne harmonier.

Men aller mest dreier «The Foundling» seg om stemmen til Mary Gauthier og tekstene hun fremfører. Her er det ingen avstand, de to elementene går opp i ett. Det er slik den store musikken oppstår.

NB! Mary Gauthier gjør sesongens eneste Skandinava-spilling på Scalateatern i Stockholm 2. juni.