Lyttelua 69 (Motgift)

Kunne Ric Ocasek vunnet ESC?
Kunne Ric Ocasek vunnet ESC?
Artikkelen fortsetter under annonsen

Lyttelua nekter å dele øyeblikket med ESC, han hører heller på kvalitesmusikk av Ric Ocasek, Lloyd Cole og Reeperbahn.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(ABC Nyheter): Etter å blitt overfalt av «Share the moment»-plakater på Sandvika storsenter stilte Lytteua meg følgende retoriske spørsmål: Tror du Ric Ocasek, Lloyd Cole eller Reeperbahn kunne ha vunnet European Song Contest?

- Er du gæren, de er alt for gode til det.

- Da synes jeg du, som en motgift, skal skrive om dem. Nok er nok. 200 millioner norske kroner rett i dass. Kjøss meg på morrakvisten!

Som sagt så gjort.

Ric Ocasek: Nexterday

Ric who? er det paradoksalt nok kanskje en del som utbryter når de leser navnet på mannen som var låtskriver, gitarist og sanger i et av verdens mest populære poprockband på begynnelsen av 80-tallet.

For Do you remember the Cars?

Om du vokste opp med 80-tallet som bakteppe (eller var det omvendt?) skulle det svært mye til om du ikke ble eksponert for låter som «My Best Friend’s Girl», «Just What I Needed», «Good Times Roll», «Let’s Go», «Drive», «You Might Think», «Touch And Go» og «Misfit Kid».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv var jeg 17 år og full av hormoner da kompisen min TCK ankom Fornebu fra Long Island med kofferten full av vinyl. Deriblant The Cars’ selvtitulerte debutalbum. Året etter kom han hjem med det som i min vennekrets må være en av tidenes mest spilte plater, «Cheap Trick at Budokan».

Om jeg spiller «My Best Friend’s Girl» eller «Surrender» (fra Budokan) for kompisene mine i dag, begynner alle som en garantert å grine. Årene med vorspiel på loftet hos TCK tilhører nemlig den mytiske og uskyldsrene tiden i våre liv da alt gikk på skinner og sola skinte nonstop. Øl, musikk, øl, musikk, øl, musikk, urinering, øl, musikk, urinering, øl, musikk…

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En av årsakene til disse himmelske dagene var altså Ric Ocasek. Mannen med den særpregede stemmen og den lange, tynne kroppen.

Etter at The Cars ble oppløst i 1988 ble det ganske stille rundt Ric som med ujevne mellomrom har vekslet mellom å slippe egne soloalbum, jobbe som produsent, skrive poesi og bekle noen småroller i noen ganske store filmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Savner du The Cars er du pukka nødt til å skaffe deg Ocaseks siste soloplate, «Nexterday» fra 2005, som like gjerne kunne ha vært et finfint The Cars-album. På låter som «In A Little Bit», «Silver, «Come On», «I’m Thinking» og «Heard About You», setter min innebygde reporter over til TCK-landet, «Drekk-og-vær-glad-gutter-også-går-vi-på-byen-om-vi-ikke-er-for-drita».

Et land som en gang i tiden rulet universet for cirka tyve individer med plastikkposer så fulle at vi sliter med senebetennelse den dag i dag.

Sagt med andre ord: Lytt og vær glad. Eller som Ric synger: I can’t pretend that you don’t exist/and you have to know that I can’t resist/all the love I found/So please don’t let me down».

Lloyd Cole: Cleaning The Ashtrays

Lloyd Cole: «Cleaning The Ashtrays»Lloyd Cole: «Cleaning The Ashtrays»

Jeg så Lloyd Cole live for første gang rett etter han og The Commotions hadde sluppet sitt suverene debutalbum, «Rattlesnakes». Det må ha vært en gang i løpet av vinteren 1984/85 på Sardines i Oslo. Stedet der man kunne drekke, sjekke og være på konsert samtidig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om jeg ikke husker feil stod Lloyd med hendene i lomma og tittet litt sjenert ned i scenegulvet når han ikke klimpret i vei på gitaren eller sang oss under bordet, noe som stod i sterk kontrast til den kule Elvis-aktige fyren som stirret mot meg fra innercoveret på «Rattlesnakes».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det gjorde ingenting, for Lloyd var uansett dritkul. Særlig når han sang låter som «Are You Ready To Be Heartbroken?, «Perfect Skin» og «Forest Fire».

Siden den gang har Lloyd alltid vært en av gutta. En av de utvalgte. En å stole på.

I fjor, 25 år etter debutalbumet, slapp Lloyd Cole boksen «Cleaning The Ashtrays». En boks bestående av 59 spor fordelt på fire cdplater, for det meste alternative versjoner, b-sider, coverlåter og tidligere uutgitte låter.

En boks jeg først nå, cirka ett år etter at jeg kjøpte den, har kunnet nyte i fulle drag. Med den utmerkede bookleten på magen har sofaen ristet av ren og skjær glede de siste dagene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er du Cole-entusiast kommer du, akkurat som meg, til å kose deg gløgg i hjel i selskap med «Cleaning The Ashtrays». Når det er sagt; man trenger ikke akkurat å være blodfan for å la seg rive med av låter som «Artificial Tears, «Tie Me Down», «The ”L” Word», «I Will Not Leave You Alone», «Fool You Are» og «Weird On Me». Bare for å nevne noen få i mengden av kremlåter.

De fleste av låtene er hentet fra «Don’t Get Weird On Me Babe» og «Love Story» og Coles første og selvtitulerte soloalbum.

At materialet fra Lloyd Cole and The Commotions ’ skivene ikke er representert her, betyr ikke all verden, de ovennevnte soloplatene til Cole står mer enn godt nok på egne ben. For ikke å snakke om musikerne og produsentene han tok i bruk i denne perioden. Stephen Street, Mick Glossop, Clive Langer, Alan Winstanley, Paul Hardiman, Fred Maher, Matthew Sweet, Ronbert Quine, the Negatives og resten av gjengen er definitivt med på å løfte låtene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Som sagt, et hav med høydepunkter, selv om jeg må innerømme at jeg blir mer enn mo i knærne når Cole og den nå avdøde gitaristen Robert Quine sammen flytter den gamle Burt Bacharach og Hal David klassikeren, «I Just Don’t Know What To Do With Myself» rett til himmels.

Reeperbahn: 79-83

Flere av svenske Reeperbahns album relanseres i disse dager i remastrede versjoner. Bandet, som med frontfigur Olle Ljungström i spissen, fikk alt for lite oppmerksomhet på begynnelsen av 80-tallet i nabolandet.

På denne samlingen fra ’93, bestående av 21 spor og en kort tekst av en av Sveriges dyktigste musikkjournalister, Jan Gradvall, har man naturlig nok valgt å vektlegge bandets to beste album, «Venuspassagen» og «Peep Show».

At bandet byttet navn fra Lesbian Hardcore til Reeperbahn, gir et aldri så lite hint om at bandet ikke hadde som mål å leve av kirkekonserter på sine gamle dager. Men det kan også være en forklaring på hvorfor Reeperbahn aldri helt passet inn i den svenske punkbevegelsen. Tro det eller ei, men sex fungerer ikke alltid som innsalg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At låter som «Marrakesh», «Kalla kriget», «Det vackra livet», «Små druvor», «Peep Show», «Min instinkt», «Hjälte», «Dansar», «Älskling, du är som en pistol», «Country», «Gröna tapeter», «Havet ligger blankt», «Venuspassagen», «Apparaten som visste för mycket», «En helt vanlig dag» og «Det var länge sen», fungerer er det derimot ingen tvil om. Reeperbahns snodige synth-pop-punk-rock har nemlig tålt tidens tann med god margin.

At Lyttelua-favoritt Olle Ljungström er en Sveriges beste artister gjennom tidene er ingen nyhet i denne spalten. Men kanskje er tiden inne for at du, ja du ja, også får ta del i dette vidunderlige faktum?

Om så er tilfelle skaffer du deg et av de tre albumene over samt Ljungström-perlene «Det store kalaset», «En apa som liknar dig» og «Värdens räddaste man».

Capice?