ALBUM: Jimmie Vaughan: «Jimmie Vaughan Plays Blues, Ballads & Favorites» (Shout!Factory/Proper/Bonnier Amigo)

En kjærlighetserklæring

Jimmie Vaughan, storebror til avdøde Stevie Ray Vaughan, er fremdeles et bluesikon, men i likhet med broren, også en gitarhelt. Foto: Proper Records (promo)
Jimmie Vaughan, storebror til avdøde Stevie Ray Vaughan, er fremdeles et bluesikon, men i likhet med broren, også en gitarhelt. Foto: Proper Records (promo)

Blues Groove om Jimmie Vaughan som spiller blues, ballader og favoritter.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OSLO (ABC Nyheter): I år er det 20 år siden Stevie Ray Vaughan omkom i helikopterulykke.

1980-tallets store gitarhelt og bluesikon var borte, og den store bluesbølgen han satte i gang blant hvit ungdom hadde mistet sin ledestjerne.

Men Stevie Rays læremester og inspirator, var storebroren Jimmie Vaughan, mannen som startet The Fabulous Thunderbirds i 1974, og som ga gitarbluesen et nytt innhold med sin minimalistiske less is more-stil, og som med Stevies ord aldri spilte mer enn én prosent av det han kunne.

Spilte setninger

Jimmies varemerke har alltid vært de komprimerte soloene og rytmefigurene. «Jeg spiller setninger», sier Jimmie og viser til fraseringene til swingsouljazz-tenorsaksofonisten Gene Ammons for å illustrere sin spillestil. Jimmie er ikke opptatt av spille masse fancy akkorder innenfor en og samme låt. Men han kan dem.

Jimmie forlot The Thunderbirds i 1988, og et dusin gitarister etter ham har aldri siden gitt bandet magien tilbake. Da Stevie omkom i august 1990, skulle Jimmie og Stevies første albumsamarbeid lanseres. Fellesprosjektet «Family Style» under artistnavnet The Vaughan Brothers ble en kommersiell suksess og hyllet av kritikerne. Jimmie debuterte med bravur som vokalist, men etter brorens dødsfall trakk Jimmie seg tilbake fra offentlig spilling.

Claptons favoritt

Men Eric Clapton begynte å trekke frem Jimmie på sine konserter, og i 1994 innledet Jimmie sin platekarriere som soloartist med albumet «Strange Pleasure», produsert av Nile Rodgers, mannen som også produserte Family Style.

Den forhenværende diskoprinsen fra Chic tilførte den nødvendige romklangen til Jimmies patenterte retrostil, mens Jimmie introduserte sin musikalske mentor, Bill Willis på Hammond B3. Willis var organisten på mange av Texas-gitaristen Freddie Kings dynamittinnspillinger på King Records tidlig på 1960-tallet.

På de to neste platene, «Out There» (1998) og den jazzinfluerte, romantiske «Do You Get The Blues» (2001), var Willis en organisk del av lydbildet. På mange av sporene erstatter Willis’ basspedaler på orgelet en ordinær bassgitar. For et par år siden gjestet Jimmie Vaughan Notodden Bluesfestival sammen med Omar Dykes (fra Omer & The Howlers) i forbindelse med det suksessartede tributtalbumet til Jimmy Reed; «The Jimmy Reed Highway» (2007).

«Jimmie Vaughan Plays Blues, Ballads & Favorites»

Jimmie Vaughan: «Jimmie Vaughan Plays Blues, Ballads & Favorites» Jimmie Vaughan: «Jimmie Vaughan Plays Blues, Ballads & Favorites»

En Jimmy Reed-låt er det også blitt plass til på Jimmie Vaughans første soloalbum på ni år. Denne gangen er det den obskure «Come Love» som er spilt inn. Jimmie har fortsatt med seg Bill Willis på B3, og på dette sporet og noen andre er Ronnie James med på bassgitar.

James er blant de musikerne som har vært med i det Kim Wilson-ledete T-Birds etter at Jimmie gikk ut. Og i likhet med mange av T-Birds-medlemmene fra senere år, har også han en fortid i California-gruppa The James Harman Band. For ikke å glemme T-Birds’ opprinnelige vokalist sammen med Kim Wilson, Lou Ann Barton. Hun har vært fast på Jimmies soloplater og i turnébandet. Hun har ikke helt samme glød som i gamle dager, men hun kan Jimmie Vaughans musikk og vet hvor han kommer fra.

«Jimmie Vaughan Plays Blues, Ballads & Favorites» er som en albumtittel tatt rett ut av det 1950- og 60-tallet som Jimmie Vaughan vokste opp med, og som han til fulle dyrker og forvalter i klesdrakt, lidenskap for amerikanske årgangsbiler, Top 40 fra Radio Station KNOX i Dallas og platepratingen til Wolfman Jack. Det kunne vært en easy listening-tittel med B.B. King eller en plate med cocktailjazz fra Kenny Burrell.

På det enkle og glorete omslaget i gult, hvitt og svart, posererer Jimmie med sin spesialbygde hvite Tex Mex Fender Stratocaster. Tre kraftige pickuper gir ham den ønskede lyden i gitaren. Albumet er planlagt utgitt i juli i USA på selskapet Shout!Factory, men i Europa blir den sluppet av den engelske roots/americana-labelen Proper allerede i slutten av mai.

Vaughans’ jukeboks

Albumet er en ren kjærlighetserklæring til musikken Jimmie Vaughan er vokst opp med. Av de 15 låtene er det bare instrumentalen «Comin’ & Goin’» som er en Vaughan-komposisjon. Men den har han sørget for å gjøre til en jazzete bluesjam i stilen til Texas-Louisiana-gitaristen og felespilleren Clarence «Gatemouth» Brown, som albumet er tilegnet. Den andre personen dette albumet er tilegnet er Bill Willis.

Hele albumet er som en kvintessensiell tidstunnel gjennom rhythm & blues fra helt tilbake til 40-tallets jumpblues (Roy Miltons «R.M. Blues» og opp til soulmusikkens begynnelse på 60-tallet (Bill Willis’ versjon av Joe Hintons soulinnspilling av «Funny How Time Slips Away»).

Det gjør ingenting at Jimmie ikke har stemmeprakten til Billy Eckstine eller Charlie Rich på originallåtene han har gjort versjon av. Han han har mer enn nok sjel og troverdighet til å synge « (She’s Got The) Blues For Sale» og «Lonely Weekends», og som produsent av dette albumet har han også æren for at studiobandet låter som det skal. Enten det er med tre manns blåserrekke, hammondorgel og rytmegitar, eller nedstrippet til gitar, bass, tenorsaks og trommer. Og trommene som sitter som hånd i hanske hele veien er selvfølgelig spilt av George Rains.

Nyinnspilling løfter inntrykket

Guitar Juniors (Lonnie Brooks) gamle Louisiana-rocker «Roll, Roll, Roll» ble spilt inn på Thunderbirds’ album «Butt Rockin’» i 1981, men nyinnspillingen til Jimmie har fått et løft med Greg Piccolo på tenorsaks og med et annet sound i Jimmies gitar. Lillian Offits R’n’B-klassiker «Miss You So» er vellykket modellert etter berserk-falsetten på Ted Taylors versjon. En av de beste duettene til Jimmie og Lou Ann.

Versjonen av Doug Sahms «Why, Why, Why» har allerede vært utgitt på Doug Sahm-hyllestalbumet «Keep Your Soul», men den blåsermettede tex-mex-bluesen er også et av høydepunktene på Jimmie Vaughans jukeboks.

Dette albumet er både en essensiell presentasjon av hva Jimmie Vaughan står for som gitarist og musiker, og en personlig guide til The History of Rhythm & Blues. Det er stor sjanse for at du kommer til å bli interessert i å høre deg gjennom T-Bone Walker, Roy Milton og Billy Eckstine når du er blitt hektet på «Jimmie Vaughan Plays Blues, Ballads & Favorites». Og du kommer til å bli nysgjerrig på Kay Starr, den hvite sangerinnen som gjorde «Wheel Of Fortune» til en stor hit på 50-tallet, og sang som Lou Ann Barton gjorde i sin ungdom.

Joe Bonamassa er sikkert bluesrockens gitarhelt i dag, men jeg foretrekker Jimmie Vaughan.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus