EUs problembarn

Selv om Storbritannia er et av de eldste medlemmer av EF (i dag EU), så sluttet det seg aldri til Pengeunionen eller Schengen-avtalen. Den tidligere kolonimakt som etter den annen verdenskrig bare ble en skygge av seg selv, fortsatte å agere som en stormakt, ja, som en supermakt siden de hadde en egen kjernefysisk slagstyrke med atomubåter. Hva britene skulle med dem, var det mange som lurte på, siden de alltid forsikret seg selv og oss andre om at de stolte hundre prosent på USA. Derfor trengte man egentlig bare en atommakt i vest. At franskmennene absolutt skulle ha egne atomstyrker var en annen sak. Fransk grandeur er til og med større enn britenes selvbilde.

I EU var det sjelden at briter og franskmenn trakk sammen, og like problematisk kunne det være mellom briter og tyskere. Det var ingen tilfeldighet at Margareth Thatcher var den vestlige leder som sterkest motsatte seg tysk samling. Når hun trampet med foten og slo iltert med håndvesken, ble presidenter, statsministre og generaler redde.

Etter Tysklands gjenforening var det bare en kort periode at briter og tyskere trakk sammen, da Tony Blair og Gerhard Schröder fant hverandre i det såkalte nye sosialdemokrati. Det ble en belastning for Schröder på hjemmebane, for Blairs «New Labour» gikk langt i å avskrive de fattige. Det ble mange tapere. I Tyskland var en slik politikk umulig, siden til og med de konservative (kristelig-demokratene – CDU, og de kristelig-sosiale - CSU) var ihuga tilhengere av velferdsstaten. Tyskerne visste de måtte slanke velferdsstaten, men ikke på den måten britene gjorde.

Les også: - Valget er alt vi snakker om

I det britiske folkedypet er det tyskfiendtlige stemninger som kommer frem når engelske fotballpøbler herjer som verst eller britiske tabloider fremstiller tyskerne. Det er ingen tilsvarende primitiv antibritisk stemning i Tyskland, selv om både USA og Frankrike har stått høyere i tyskernes bevissthet enn Storbritannia. Det er intet europeisk land der Angela Merkel har fått så sur medieomtale som i Storbritannia. Her kunne man trenge psykologer og psykiatere til å forklare, for slike holdninger har mer med følelser å gjøre enn med rasjonalitet.

Valget i Storbritannia stilte disse problemer på spissen. For selv om Labour bare var halvhjertede Europa-tilhengere, så var de konservative enda mer skeptiske til EU. Det gikk da ikke mange timene før den nye konservative utenriksminister, William Hague, slo fast at han ville føre en «distinktiv britisk utenrikspolitikk». Hva det betyr i praksis er noe uklart, men det sier litt om prioriteringen at Hague valgte å besøke Washington før noen europeisk hovedstad og EU-senteret Bryssel. Kritiske britiske røster tolker dette slik at Hague blir en puddel for USA, slik Tony Blair ble betraktet som. Men det de konservative drømmer om, er ikke Tony Blairs forhold til Washington, men Mrs. Thatchers. Hun ble betraktet, og betraktet i hvert fall seg selv, som likestilt med Ronald Reagan.

Les også: - Vinneren blir den store taperen

Det kan ikke være stor tvil om at de konservative vil stille seg skeptiske til EU, særlig etter den greske gjeldskrise og den belastning den er blitt for Unionen. Annerledes kan man ikke tolke det som utenriksminister Hague og statsminister Cameron har sagt både før og etter valget.

Men de vil kunne bli noe bremset i sin Europa-skepsis av partneren, de liberale, som er entusiastiske EU-tilhengere. Men de er bare en lillebror, så deres innflytelse vil nok være mest merkbar i hva Storbritannia ikke kommer til å gjøre enn i hva det gjør.

Det regjeringspartiene uttaler er at Storbritannia skal være «en positiv deltager» i EU. Det sier ikke så mye. Derfor skriver den kjente forfatteren Timothy Garton Ash, som er en europeer med stor kunnskap og innsikt, at «bare gudene vet hvordan de mest Europa-fiendtlige og de mest Europa-vennlige i britisk politikk kan utarbeide en felles holdning».

Briter flest vet, men vil kanskje ikke helt innrømme, at også de er ille ut dersom det går nedenom og hjem med euroen. Britisk økonomi vil snart kunne få noen av de samme problemer som har rammet Hellas og som kan slå ut i Spania, Portugal og Irland. Det er ikke noen garanti å stå utenfor eurosonen.

Ingen er lenger seg selv nok, ikke en gang «norske nordmenn fra Norge» som opptrer som om Europa ikke eksisterer. Det samme gjelder i verdensøkonomien som vi sang om når det gjaldt en atomkrig: «We all go together when we go!» Eller for å si det på en måte som sjøfarts- og fiskerinasjonen Norge forstår: Vi er alle i samme båt!

Et spørsmål som nå reises i europeiske medier, er hvem som vil få lederstillingen i EU fremover. De fleste kommentatorer er enige om at Angela Merkel er blitt så svekket at Tyskland ikke lenger får en slik posisjon. Noen spekulerer om det blir Frankrike og president Sarkozy som blir viktigst. Det er ikke sikkert, for skepsisen til Sarkozy er like stor utenfor som i Frankrike. Resultatet kan bli at EU ikke lenger har noe klart lederskap og at kommisjonen blir svekket. EU vil nok overleve, men det kan bli slutten for euroen, og Unionen vil i fremtiden tale med mange, motstridende stemmer.