Fem kjappe

Fem kjappe
Fem kjappe
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les plateanmeldelser av Tracey Thorn, Court Yard Hounds, The Sadies, Jesse Malin og Jackson Browne/David Lindley.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tracey Thorn: «Love And It’s Opposites» (Merge)

At Tracey Thorn, mest kjent fra Everything But The Girl og megahiten «Missing», på «Love And It’s Opposites» opptil flere ganger viser at hun er en høyst oppegående artist, er ikke overraskende for de av oss som har fulgt hennes karriere.

Likevel tør jeg hevde at låter som «Oh, The Divorces!», «Long White Dress», «Hormones», «Singles Bar» og «Late In The Afternoon», er noe av det beste og fineste hun har prestert så langt.

For få har som Tracey, og på så elegant vis, maktet å sette ord på hva som skjer med folk flest når man eldes og 50-tallet kommer til syne gjennom lesebrillene. Ikke bare er Traceys betraktninger kloke og treffsikre, de er også svært morsomme og selvironiske.

Yppige «Hormones» og «Singles Bar»; som sender tankene til Elvis Costello-klassikeren «Alison», er nemlig så langt unna alle verdens «bitterfitter» det er mulig å komme.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Tracey begynner åpningslåta «Oh, The Divorces!» med «Who’s next, who’s next?» er det bare å krysse fingrene og håpe på godt vær samtidig som man, akkurat som Tracey, utfører følgende lille, men akk så skumle realitetssjekk: «I examine my heart/See how it stands/Wonder if it’s still in safe hands».

At «Love And It’s Opposites» er et noe ujevnt album, er ikke så farlig så lenge godbitene er hentet fra øverste hylle. Det faktum at Traceys stemme fremdeles er blant verdens vakreste, er også med på bygge opp stemningen en anelse. (EAA)

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Court Yard Hounds: «Court Yard Hounds» (Columbia/Sony)

De to søstrene Martie Maguire og Emily Robison (født Erwin) var grunnleggere av den svært fremgangsrike trioen Dixie Chicks på slutten av 80-tallet.

Men det var først når de fikk med seg sangerinnen Natalie Maines i 1995 at Dixie Chicks ble det gigantselgende ensemblet (over 30 millioner album i USA) som var store nok til å pådra seg det konservative USAs vrede ved å snakke stygt om president George W. Bush (2003).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter rabalderet med Bush (og Toby Keith) har Dixie Chicks bare gitt ut et studioalbum, Grammyvinnende «Taking The Long Way», i 2006. Maines har siden tatt seg langfri, og Court Yard Hounds er derfor søstrenes prosjekt mens de venter på at Maines skal få tilbake gløden.

Mesteparten av materialet er signert Emily Robison og gitaristen Martin Strayer. Sammen har de evnen til å få frem fengende sanger i popcountryformat som de færreste radioer vil lukke døra til.

Mellom seg trakterer damene allehånde gitarer, feler, mandoliner, banjoer og dobroer, som sammen med flotte harmonier, gjør dette til easy listening med positivt fortegn. (TS)

The Sadies: «Darker Circles» (Yep Roc/Tuba/Bonnier Amigo)

Du må ha tunga rett i munnen for å få med deg alle prosjektene som musikerne fra Canadas mest hyllede kultband, The Sadies, er involvert i.

Frontet av brødrene Travis & Dallas Good (et etternavn som underkjenner guttas musikalske evner), serverer The Sadies en høyst egenartet blanding av countryrock, psykedelia og surf, som vaskes frem i et sound som produsent Gary Louris (The Jayhawks) bader i ambient klang. En videreføring av deres samarbeid på suverene «New Seasons» fra 2007.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I fjor laget kvartetten plata «Country Club» sammen med punker og skuespiller John Doe (ex-X). Et knippe gamle honkytonksanger som effektivt fikk Sadies-behandling.

«Darker Circles» inneholder, som tittelen signaliserer, sanger som gjennomgående reflekterer skyggesidene ved livet. Brødrene Good har reist mange mil siden de dukket opp som forbløffende kompetente unge musikere med spjellet vidt åpent på slutten av 90-tallet.

Men selv om lyset falller i The Sadies’ verden, er det fortsatt et fascinerende sted å oppholde seg om du setter pris på gitarer i fri utfoldelse. (TS)

Jesse Marlin & The St. Marks Social: «Love It To Life» (Side One Dummy/Tuba)

Jesse Malins debutalbum, «The Fine Art Of Self Destruction», ble hyllet av store deler av britisk presse da det så dagens lys i 2002. På sitt siste album med egne låter, «Glitter In The Gutter» fra 2007, fikk Malin, uten at det skjedde all verden, hjelp av storheter som Bruce Springsteen, Josh Homme, Jakob Dylan og bestekompisen Ryan Adams.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Malin i 2010 leverer sitt kanskje beste album, «Love It To Life», er han paradoksalt nok ikke heit lenger! Hans største utfordring er nemlig at han ikke er en wannebee.

Musikknerden Malin makter nemlig å forvandle sine mange inspirasjonskilder til et genuint, dog ikke veldig originalt, musikalsk uttrykk det er svært vaskelig å motstå om du liker artister som The Ramones, The Replacements, The New York Dolls, The Clash, The Rolling Stones, Bruce Springsteen, Johnny Thunders, The Only Ones og Willie Nile.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Love It To Life» er et uhyre jevnt album rockalbum. Åpningslåta «Burning The Bowery», som sender tankene til skotske Big Countrys majestetiske gitarrock, sitter som en kule. Akkurat som «All The Way From Moscow», «St. Marks Sunset», «Disco Ghetto» (med Ryan Adams) og «Revelations».

Jesse Malin fra New York er med andre ord som skapt for de av oss som fremdeles liker lyden av ekte rock’n’roll uten alt for mye sminke. (EAA)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jackson Browne & David Lindley: «Love Is Strange/En Vivo Con Tino» (Inside/Warner)

Om en knapp måned dukker evigunge Jackson Browne og hans mytiske makker, multiinstrumentalisten David Lindley opp sammen på Norwegian Wood. Det besøket er det store forventninger til hos oss med ung musikkinteresse på 70-tallet og skarene av senere lærlinger i faget som kan kalles seriøs «Asylum Records»-vitenskap.

Det lover svært godt for potensialet til høytidsstunden at denne konsertplaten, tapet på en spansk turné i 2006, serverer mucho, lavmælt unplugged magi.

Ikke bare reiste Browne og Lindley med et notestativ fullt av store sanger («For Everyman», «These Days», «Running On Empty», «Mercury Blues», «El Rayo X», «Take It Easy» og tittelsporet fra min Browne-favoritt, «Late For The Sky»).

De omgir seg også med et utvalg spanske mestermusikere som perkusjonisten Tino di Geraldo og fløytisten Carlos Núnez, samt sangerinnene Kiko Veneno og Luz Casal. Sistnevnte gjør en flott versjon av Brownes klassiker, «These Days», raust utlånt av Browne. Et mestermøte som virkelig understreker musikkens grensesprengende potensial. (TS)