ALBUM: The Black Keys: «Brothers» (V2/Co-Op/Tuba)Ganske enkelt strålende

The Black Keys: «Brothers»

(ABC Nyheter): The Black Keys gjør det aller meste selv på «Brothers». Og de gjør det meget godt.

Sist gang vi hørte fra Dan Auerbach og Patrick Carney, som utgjør The Black Keys, var på albumet «Blakroc» hvor duoen samarbeidet med en rekke kjente navn innen hiphop.

«Blakroc» var langt ifra noe glitrende album, selv om det definitivt hadde sine øyeblikk. Ikke verst bare det, med tanke på at blanding av rap og rock stort sett alltid ender katastrofalt.

Best på egenhånd

På sitt sjette studioalbum viser The Black Keys at de definitivt er best på egenhånd.

«Brothers», oppfølgeren til det solide «Attack & Release» fra 2008, er spilt inn i legendariske Muscle Shoales Sound Studio, som har blitt frekventert av storheter som Bob Seger, Bob Dylan, Rolling Stones og The Staple Singers.

Kanskje har all historien i studioets vegger smittet av på albumet, for «Brothers» har et herlig rikt lydbilde med hint av svunne tider i seg (hovedsakelig 70-tallet). Det er nok likevel ikke studioet som skal ha brorparten av æren for det. Først og fremst er dette Auerbach og Carneys prestasjon, som både har skrevet musikken, produsert den, fungert som teknikere og stort sett gjort det meste selv.

Fantastisk cover

Unntaket er førstesingelen «Tighten Up» som er produsert av Danger Mouse, uten at den skiller seg ut fra resten av albumet. I tillegg kliner de til med en fantastisk coverversjon av Jerry Butlers «Never Give You Up» (her «Never Gonna Give You Up»): Reinspikka soul av den gamle skolen, men med et kledelig snev av The Black Keys.

I all hovedsak er det likevel bluesrock The Black Keys serverer oss også denne gang. Seig og herlig bluesrock med suggerende orgel, groovy basslinjer og raspende gitarer, og dertil passende tekster: «I’m the bluest of the blue / Every day a different way to lose».

Stigende formkurve

Samtidig har duoen aldri vært sjangerfanatikere, og slenger også denne gang på små drypp av andre sjangre. På sporet «Too Afraid To Love You» legger de for eksempel vekk det seige groovet til fordel for et lettere uttrykk, med barokkpregede tangenter i forgrunn (er det en spinet vi hører?). Resultatet er, som resten av albumet; strålende.

På «Brothers» viser The Black Keys seg frem som en duo med stadig stigende formkurve («Blackroc» var tross alt et samarbeidsprosjekt). Albumet byr på et bunnsolid fundament, sterke tekster levert med sjelfull vokal, og en detaljrikdom i lydbildet som gjør at man stadig oppdager nye ting.

Slike album lever lenge.