ALBUM: LCD Soundsystem: «This Is Happening» (DFA/EMI)Takker for seg

LCD Soundsystem er aktuelle i albumformatet for tredje og siste gang, skal vi tolke bandsjef James Murphy rett. Men innen de gir seg helt skal gruppen blant annet spille på Øyafestivalen senere i sommer. Foto: DFA/EMI Music (promo)
LCD Soundsystem er aktuelle i albumformatet for tredje og siste gang, skal vi tolke bandsjef James Murphy rett. Men innen de gir seg helt skal gruppen blant annet spille på Øyafestivalen senere i sommer. Foto: DFA/EMI Music (promo)
Artikkelen fortsetter under annonsen

LCD Soundsystem beveger seg på kjente trakter på sin tredje og påståtte siste plate.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

LCD Soundsystem: «This Is Happening» LCD Soundsystem: «This Is Happening»

(ABC Nyheter): LCD Soundsystem er tilbake med det James Murphy har påstått skal bli hans siste plate under dette navnet, og formelen er på mange måter den samme som tidligere. Dansbare repeterende grooves, retrosynther og massevis av referanser til gamle helter kombineres med tidvis både skarpe og underfundige tekster.

Plata lakk ut på nett allerede for en måned siden og Murphy la like godt hele plata ut til streaming på nettsidene til selskapet sitt DFA, men den slippes altså først nå gjennom mer tradisjonelle kanaler.

LCD Soundsystem er på mange måter definisjonen på 00-tallet med sin blanding av electrobeats og punk attitude, men kanskje har den formelen gått ut på dato nå som et nytt tiår så smått er i gang?

I samme ånd

Murphy har vel aldri vært redd for å la låtene sine bevege seg langt utover hva som vanligvis er forsvarlig lengde for pop-låter, og han fortsetter her i samme ånd. Åpningslåta «Dance Yrself Clean» er på hele ni minutter, og starter med en neddempet synthbass, en forsiktig beat og Murphys vokal i lofi-modus.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Her blir låta værende i flere minutter og man kan nesten lure på om Murphy har blitt voksen og melankolsk, før han plutselig sparker i gang en utrolig fet basslinje og en groove som gjør dette til en av platas beste låter.

Åpningslåta følges opp med singelen «Drunk Girls» (se video nederst i artikelen), en catchy, skaglete og poppete punklåt, med en passe rølpete og samtidig rimelig underholdende tekst som tar for seg forskjellene på fulle jenter og fulle gutter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mer repeterende elektrobeats følger på i «One Tounch» der vokalprestasjonene til Murphy mer enn noen gang minner om en 80-talls David Bowie.

Les også: Dronete, men deilig dancepunk

Referanser i fleng

Bowie er ikke mindre tilstedeværende i neste låt «All I Want», men denne gangen er det 70-tallet som blir avlagt et besøk. Dessverre mangler både Brian Enos produksjonsfinesse og et skikkelig låtmateriale og basere det hele på, og resultatet blir litt anonymt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På Gary Numan-infiserte «I Can Change», viser Murphy imidlertid at han ikke har problemer med å skrive tekster som fremstår som både ærlige og mer eller mindre ironi-frie, samtidig som de naive synthlinjene fungerer som et passende bakteppe.

«You Wanted A Hit» åpner som noe i nærheten av en Kraftwerk-pastisj, men beveger seg snart over i et mer organisk landskap. Murphy er tydeligvis lei av forventningene om å levere radiovennlige hits, og han benytter her like godt muligheten til å levere en ni minutters anti-hit, som faktisk er platas mest chatchy låt ved siden av den allerede nevnte singelen. Han åpner med linjen: «You wanted a hit, but maybe we don't do hits» og fortsetter med linjer som «We won't be your babies anymore, 'till you take us home».

Ujevnt materiale

«Pow Pow», er derimot en av de låtene som ikke tiltaler undertegnede like mye. En rimelig statisk beat, congas og «call and response»-koring er ikke nok til å holde på oppmerksomheten gjennom åtte og et halvt minutt, selv om den slentrende fremførte teksten er morsom nok.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Litt mer spennende er den underlig neddempede «Somebody's Calling Me». Enkle piano- og tromme-motiver ruller avgårde mens en skarp synthlinje skjærer gjennom i refrenget. Plata avslutter med et episk innslag i form av «Home», som flyter på en sterk melodi og flotte koringer.

Mens fansen kanskje får akkurat den eklektiske blandingen de ønsker seg med denne tredje ordinære utgivelsen til LCD Soundsystem, er materialet noe ujevnt. Det er de låtene som gir inntrykk av å ha vært basert på en sentral ide som funger best, mens de som trolig har oppstått mer i øyeblikket ofte mangler fokus og fremdrift.

LCD Soundsystems uttrykk hører på mange måter til det tiåret som har gått, men det låter likevel ikke direkte utdatert. Likevel kan det kanskje være like greit om dette faktisk blir deres siste plate. Det er vel lov å si at bandet kanskje ikke er like relevant som det en gang var, og at det nå er greit å la de unge og sultne overta.