Tyskerne betaler regningen

Det er splittelse i tyskernes rike. Her en valgplakat for det høyreekstreme partiet Pro NRW som ikke vil gi en cent til kriserammede Hellas. (Foto: Wolfgang Rattay, Reuters)
Det er splittelse i tyskernes rike. Her en valgplakat for det høyreekstreme partiet Pro NRW som ikke vil gi en cent til kriserammede Hellas. (Foto: Wolfgang Rattay, Reuters)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Euro-krisen har skapt store forstyrrelser i tysk politikk, som allerede er preget av samarbeidsproblemer i Merkel-regjeringen og av valgnederlaget i Nordrhein-Westfalen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(ABC Nyheter): For å ta det første først: Tyskland har i mange år vært den største bidragsyter til det europeiske fellesskap.

Ingen har betalt så mye til EU som tyskerne, og ingen har fått så lite igjen.

Det er Tyskland som har bidratt mest til den økonomiske vekst i de mest tilbakeliggende medlemsland, som enorme infrastrukturprosjekter i Portugal, Spania og Irland så vel som gigantiske investeringer i de nye medlemsland i Sentral- og Østeuropa.

Og det er tyskerne som må betale størstedelen av regningen for å redde et korrupt og vanstyrt land som Hellas fra å gå konkurs.

Tyskland skal bidra med den nye krisepakken for Hellas med hele 123 milliarder euro, et svimlende stort beløp for et land som allerede har betalt et beløp tilsvarende ni-ti norske oljefond til Øst-Tyskland etter gjenforeningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Angela Merkel (CDU) vil så gjerne, men tapte delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, ikke minst fordi Tyskland gjennom EU bidrar sterkt for å redde Hellas. Foto: EPA / ANDREAS GEBERT / Scanpix.Angela Merkel (CDU) vil så gjerne, men tapte delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, ikke minst fordi Tyskland gjennom EU bidrar sterkt for å redde Hellas. Foto: EPA / ANDREAS GEBERT / Scanpix.

Og det kan bli enda mer; opp til 20 prosent ekstra. Den tyske regjering vedtok denne uken sin del av EUs redningspakke, men mange kristelig-demokrater og opposisjonspartiene SPD (sosialdemokratene) og De grønne er meget kritiske. For å bli vedtatt må forslaget ikke bare ha flertall i nasjonalforsamlingen, Forbundsdagen, men også i Forbundsrådet.

Det sistnevnte er sammensatt av representanter for delstatene. Hittil har regjeringskoalisjonen mellom kristelig-demokratene (CDU) og de kristelig-sosiale (CSU) og fridemokratene (FDP) hatt flertall i Forbundsrådet, men det røk nylig ved valget i Tysklands mest folkerike delstat, Nordrhein-Westfalen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det skal mye til for at regjeringen blir nedstemt, men alle partier, ikke minst SPD, føler pusten av sinte velgere i nakken.

Tyskere flest er skeptiske til å gi grekerne mer enn de allerede har fått, for det går ut over dem. Tysklands egen økonomi er nokså anstrengt, og det spares på alle bauger og kanter.

Velgerne liker ikke at de må stramme livremmen enda mer inn på grunn av grekerne. Og de vet utmerket godt at Hellas har Europas kanskje mest generøse velferdssystem, i tillegg til at de fleste politikere uansett partifarge er korrupte og tar grådig for seg av samfunnskaka.

Det var Helmut Kohl som tvang igjennom euroen i Tyskland, og hans begrunnelse var at det ville styrke europeisk samhold og samarbeide i fremtiden. Foto fra 2000 / Scanpix.Det var Helmut Kohl som tvang igjennom euroen i Tyskland, og hans begrunnelse var at det ville styrke europeisk samhold og samarbeide i fremtiden. Foto fra 2000 / Scanpix.

Enhver som har det minste kjennskap til Hellas vet, i motsetning til NRKs utsendte, at det verken er EUs eller tyskernes skyld at det har gått så ille for grekerne. De har brakt seg selv i den katastrofale situasjon ved hele tiden å gi blaffen. Etter oss kommer syndefloden!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Valgnederlaget i Nordrhein-Westfalen der kristelig-demokratene og fridemokratene nå må gi fra seg regjeringsmakten, ble utvilsomt påvirket av den greske krise, men hadde lokale forutsetninger.

CDU med ministerpresident (statsminister) Jürgen Rüttgers i spissen var involvert i en finansieringsskandale siden forrige valg. Da fremstod et såkalt Velgerinitiativ av partipolitisk uavhengige personer som krevde slutt på det årelange sosialdemokratiske styret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nordrhein-Westfalen var i alle år en sosialdemokratisk bastion. Så viste det seg at det såkalte uavhengige velgerinitiativ ikke var så uavhengig likevel. Men det gikk ikke frem av partiets regnskaper.

Dermed brøt kristelig-demokratene loven, og slikt er alvorlig i Tyskland. Jürgen Rüttgers som har vært en av Angela Merkels viktigste støttespillere, ble syndebukk til tross for at hun ga ham mer støtte enn mange hadde ventet. Fortidens skygger falt ubønnhørlig over ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange av mine tyske venner, som er absolutt EU-tilhengere, sier nå at det var feil å innføre euroen. Det var Helmut Kohl som tvang det igjennom, og hans begrunnelse var at det ville styrke europeisk samhold og samarbeide i fremtiden.

For Kohl var dette et tiltak for å motvirke nye konflikter og endog forhindre nye kriger i Europa. Hadde det vært folkeavstemning den gang, ville tyskerne ikke ha gått med på å oppgi sin kjære D-mark.

Tyskernes generøse bidrag til EF/EU hadde også en slik fredspolitisk bakgrunn. De mente det var prisen de måtte betale for europeisk samhold og for at Tyskland ikke skulle gi seg inn på en alenegang (Alleingang). EUs interesser ble fremstilt som Tysklands interesser. Tyskerne hadde liksom ikke egne nasjonale interesser, i motsetning til for eksempel franskmenn og briter som aldri la skjul på at de hadde det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når jeg tidligere var på foredragsturne i Norge for Atlanterhavskomiteen, med blant annet den tyske ambassadør som gjest, sa denne alltid:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Tyskland har ingen nasjonale interesser; det er i EU at tyskerne definerer og fremmer sine interesser!» Før eller senere måtte dette ta slutt, for alle land har sine egne nasjonale interesser som de vil ivareta.

Nye tyske generasjoner vil ikke i all evighet betale en høy pris for de forbrytelser deres fedre og bestefedre begikk.

Tyskere flest mener at «nok er nok». De vil ikke lenger betale for resten av Europa når de selv har problemer med sin infrastruktur. Øst-Tyskland har fått moderne veier, jernbaner og IKT (Informasjons- og kommunikasjonsteknologi), mens det gamle Vest-Tyskland er blitt sterkt tilbakeliggende.

Det må spares inn på støtteordninger og pensjoner, og det blir mange tapere – først og fremst barnefamilier og enslige forsørgere. De fattige blir enda fattigere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At Tyskland fortsatt har en meget generøs velferdsstat endrer ikke noe ved dette. Tyskerne vil ikke gi fra seg de fordeler de har oppnådd.

Den greske krise og EUs hjelpepakke, som tyskerne altså må betale en uforholdsmessig stor del av, har forsterket denne misnøye.

Den kan vokse seg så sterk at tyskerne mister troen på EU eller det kan gå mot et «tyskdominert Europa» i motsetning til et «europeisk Tyskland», som Kohl-generasjonen pleide å si.

Hittil har Tyskland lykkelig unngått en populær populist om spiller på disse strenger. Men det kan vi ikke ta for gitt i all fremtid. Det kan i verste fall vokse seg til en trussel mot hele det europeiske samarbeidet.