Exile on country road?

Rolling Stones befant seg på høyden av sin karriere da de ga ut «Exile On Main St.» i 1972. Albumet relanseres med brask og bram over helgen. Foto: Universal Music Group (promo)
Rolling Stones befant seg på høyden av sin karriere da de ga ut «Exile On Main St.» i 1972. Albumet relanseres med brask og bram over helgen. Foto: Universal Music Group (promo)

Rolling Stones er et countryband.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OSLO (ABC Nyheter): Neste uke er den over oss, relanseringskampanjen for et album som aldri har vært borte. The Rolling Stones’ «Exile On Main St.» ble sluppet i mai 1972, var et tidsriktig dobbelalbum og ble møtt med avmålt entusiasme av datidas rockkritikere.

Les også: Eksklusiv Stones-konsert på trappene

«Exile On Main St.» var tross alt oppfølgeren til «Sticky Fingers» (ute våren 1971), den første utgivelsen på bandets eget merke, Rolling Stone Records, en brakåpning av det nye tiåret for et band som kunne ha bli sittende fast i 60-tallet. Et album som inneholdt hits som «Brown Sugar» og «Wild Horses» og Stones-standarder som «Dead Flowers» og «Sister Morphine». Som i tillegg hadde et cover designet av Andy Warhol, der et nærbilde av et par jeans faktisk hadde en ekte glidelås du kunne trekke ned (i motsetning til en populær oppfatning, var det ikke Jagger som dukket opp i underbuksa da du dro ned glidelåsen).

Stones på sitt aller beste

Rolling Stones: «Exile On Main St.»Rolling Stones: «Exile On Main St.»

Men de 38 årene som har gått siden «Exile On Main St.» ble utgitt, har sementert oppfatningen om at de 18 sangene som starter med «Rocks Off» og slutter med «Soul Survivor», er Rolling Stones på sitt aller beste.

Legenden om platas innspilling er en av rockens mest fortalte og bandets medlemmer, som alltid har vært bevisst betydningen av mytologisering av egen virksomhet, har aktivt bidratt til forvirringen om hva som faktisk utspant seg. Det har hørt med til jobben som «verdens mest elegant bortkomne mennesker».

Les også: Stones oppgraderes

Arbeidet med «Exile On Main St.» strekker seg helt tilbake til innspillingene av «Sticky Fingers», men det er bandets opphold som skatteflyktninger i Sør-Frankrike sommeren og høsten 1971 som virkelig har elevert produksjonen av «Exile» (som den kalles av band og fans) til førsteavsnittet i rockens antologi over ville historier.

Spilt inn i en kjeller

Store deler av «Exile On Main St.» ble spilt inn i kjelleren under Keith Richards leide mansion, Villa Nellcôte, i Villefranche-sur-Mer på den franske rivieraen. Et 16-roms slott som hadde blitt brukt av Gestapo under den tyske okkupasjonen av Frankrike. Altså vegger som ganske sikkert hadde vært vitne til utagerende oppførsel også før Keef og hans omfattende følge ramlet inn.

En av historiene som blir fortalt om tildragelsene i Villa Nelcôtte, er at en misfornøyd dopdealer resolutt tok med seg et tosifret antall av Richards gitarer, uten at det overbefolkede huset la merke til det, som betaling for en uoppgjort narkoregning.

Undertegnede har alltid hatt et anstrengt forhold til klisjeen om Rolling Stones som «The Greatest Rock’n’Roll Band in the World». Jeg har aldri hatt sansen for rocken sammenlignet med en fotballturnering der en dommer kunne godkjenne gitarsoloer og utvise folk for urocka oppførsel. Snarere har Stones-fansens enerverende messing om sine helter avslørt en påfallende rockkulturell latskap og et sneversyn som aller mest har resultert i at Stones-fans har gått glipp av det meste av den aller beste musikken.

Les også: Omsatte for mer enn fem milliarder

Heldigvis har Stones-musikerne selv ikke vært rammet av det samme tunnelsynet som sine mest ihuga fans.

Amerikaniserte briter

Rolling Stones: «Sticky Fingers», forløperen med Andy Warhols coverdesign.Rolling Stones: «Sticky Fingers», forløperen med Andy Warhols coverdesign.

Rolling Stones har, tross sin opprinnelse i London, alltid fremstått som et amerikansk rockband. Keith Richard og Mick Jaggers nesegruse beundring for gigantene i Americana-musikken har alltid sørget for at Rolling Stones’ musikk gjennomgående har vært fri for innflytelsen fra den engelsk folkelige tradisjonsmusikk som for eksempel var så sentral for The Beatles.

Dette amerikanske preget kommer kanskje aller mest til uttrykk på «Exile On Main St.», der Rolling Stones rendyrker sin originalitet som lurvete honky tonk-band.

Jeg våger påstanden at Rolling Stones egentlig innerst inne er et countryband!

Ikke slik Nashville definerer det, men likevel slik countrymusikk har blitt spilt, og spilles, når det kommer til krita. Foran et godt tanket publikum på en lørdag kveld på Continental Club i Austin, Texas eller på Rodeo Bar i hjertet av Manhattan, New York.

I den kommende dokumentarfilmen om Rolling Stones’ opphold i Frankrike og innspillingen av «Exile», den svært severdige «Stones In Exile» (ute på DVD i begynnelsen av juni), kommer det frem at countrymusikkens innflytelse på Stones-soundet nok har vært ganske så undervurdert.

«Honky Tonk Women» var, tidlig, Richards og Jaggers forsøk på å skrive en sang i Hank Williams-tradisjonen, som riktignok sporet av, men som likevel tematisk kobler Stones til countrymusikken.

Parsons var gjest

Pussig nok forteller ikke «Stones In Exile» noe om det faktum at Gram Parsons var en av mange prominente gjester som i perioder oppholdt seg i Villa Nellcôte. Det kan oppfattes som en bekreftelse på påstandene om at Jagger ikke var videre glad for Keith Richards nære forhold til «cosmic american music»-ambassadøren fra Waycross, Georgia. Men det er et uomtvistelig faktum at Rolling Stones’ plater fra denne epoken inneholder sanger som uten videre kunne ha vært å finne på plater med Parsons forskjellige band, The Byrds og The Flying Burrito Brothers.

Akkurat slik Parsons prediket, spilte Stones alt som hører hjemme i den kosmiske amerikanske musikkgryta; soul, blues, gospel og country.

Måten de gjorde det på, med uomtvistelig engelsk kjepphøyhet, har sørget for at vi aldri blir lei Rolling Stones som rockfenomen par exellence.

Personvernpolicy