Regjeringskaos truer Iraks framtid

Iyad Allawi (t.v.) leder den sekulære valgalliansen Iraqiya, mens statsminister Nouri al-Maliki leder koalisjonen Lov og orden. (Foto: AP Photo/Scanpix, Montasje: ABC Nyheter)
Iyad Allawi (t.v.) leder den sekulære valgalliansen Iraqiya, mens statsminister Nouri al-Maliki leder koalisjonen Lov og orden. (Foto: AP Photo/Scanpix, Montasje: ABC Nyheter)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mer enn to måneder etter det irakiske parlamentsvalget er det fremdeles politisk kaos i landet. Det kan ta måneder før en ny regjering er på plass, og det kan føre til økt vold og få konsekvenser for den militære amerikanske tilbaketrekningen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(ABC Nyheter): Denne ukas voldsaksjoner blir sett på som en følge av at irakiske politikere ikke klarer å danne ny regjering. Det toppet seg mandag da minst 125 mennesker ble drept i et trettitalls angrep i tretten byer rundt om i landet. Al-Qaida blir beskyldt for å stå bak de fleste av aksjonene, men den forklaringen er trolig for enkel.

Det så lovende ut. De irakiske velgerne strømmet til stemmeurnene, valget gikk for seg uten de store uregelmessigheter (spesielt når man sammenlikner med Afghanistan), og den sekulære valgalliansen Iraqiya ble landets største. Og volden ble mindre omfattende enn fryktet.

Den omstridte politikeren og forretningsmannen Ahmed Chalabi. (Foto: AP Photo/Karim Kadim/Scanpix)Den omstridte politikeren og forretningsmannen Ahmed Chalabi. (Foto: AP Photo/Karim Kadim/Scanpix)

Så begynte problemene. Iraqiya fikk 91 av nasjonalforsamlingens 325 mandater. Statsminister Nouri al-Malikis koalisjon, Lov og orden, fikk 89. Maliki mente seg snytt, hevdet at det hadde forekommet valgfusk og fikk juridisk godkjennelse for at stemmene skulle telles på nytt i Bagdad. Samtidig fikk den omstridte politikeren og forretningsmannen Ahmed Chalabi gjennomslag for at flere av de sunnimuslimske kandidatene – også de som var valgt – måtte granskes for sitt samarbeid med Saddam Hussein. Før valget skulle 500 kandidater ekskluderes for å ha vært framtredende medlemmer av Saddams Baath-parti, men antallet ble kraftig redusert etter protester fra flere hold i Irak. Men Chalabi ga seg altså ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Før vi går videre kan det være på sin plass å se sitt nærmere på den etniske og religiøse sammensetningen av Irak – hovedårsaken til landets problemer.

Rundt 60 prosent av befolkningen er arabiske sjiamuslimer, mens arabiske sunnimuslimer utgjør i underkant av tjue prosent. Rundt tjue prosent er kurdere, de fleste sunnier, mens kristne utgjør to-tre prosent. I tillegg finnes en turkmensk befolkningsgruppe i Nord-Irak, som teller noen få prosent av befolkningen. Tallene er omtrentlige fordi den siste folketellingen var i 1987 – og heller ikke den var pålitelig.

Helt siden Irak ble etablert etter Det osmanske rikets fall dominerte sunnimuslimene det politiske livet i landet. Dette endret seg etter den amerikanske invasjonen og Saddam Husseins fall i 2003. Irak ble mer sekterisk, og sjiamuslimene så sin sjanse til å få den makten de hadde krav på i forhold til sin andel av befolkningen. Sunnimuslimene som ble identifisert med Saddams diktatur, ble marginalisert, mens sjiaene og kurderne, som har sin egen selvstyrte provins i nord, tok over mesteparten av makten. Ved siden av kampen mot den amerikanske okkupasjonen har militante grupper, både blant sjiaer og sunnier, gjort så godt de har kunnet for å få Irak inn i en ødeleggende borgerkrig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Valget 7. april i år var et skritt i positiv retning når det gjaldt den sekteriske striden i landet. Iyad Allawi, som er sjiamuslim, etablerte valgalliansen Iraqiya som en sekulær organisasjon. Han fikk med seg en rekke framtredende sunnimuslimer som på den måten håpet å komme i en posisjon i en framtidig irakisk regjeringsdannelse. Allawi, som brøt med Saddam Husseins Baath-parti på slutten av 1970-tallet og seinere allierte seg med amerikanerne, blir av mange sett på som et håp om at irakerne kan klare å stå mer samlet i framtida. Men han har mektige fiender.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kampanjen for å ekskludere tidligere Baath-tilhengere fra det irakiske politiske liv var først og fremst rettet mot Iraqiya og deres sunni-medlemmer. Men det er noe paradoksalt over dette. Mange sjiamuslimer var også framtredende støttespillere for Saddam. Men akkurat det synes å være glemt i dag; det er sunniene som skal straffes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sist søndag ble de irakiske politiske lederne enige om at etterforskningen mot tidligere Baath-ledere skulle innstilles, men det er foreløpig ikke klart om siste ord er sagt i saken. I Bagdad telles stemmer på nytt, men resultatet lar vente på seg. Malikis håp er at han til slutt skal klare å sikre seg flere stemmer enn Allawi og at Lov og orden-koalisjonen blir landets største. På den måten vil han kunne klare å skaffe seg større legitimitet til å fortsette som statsminister. Det er nok å minne om hva som skjedde etter parlamentsvalget i Storbritannia i forrige uke, der de konservatives leder David Cameron av de fleste ble sett på som den naturlige statsministeren fordi hans parti hadde fått flest stemmer.

Mens sluttresultatet etter det irakiske parlamentsvalget foreløpig ikke foreligger, har Nouri al-Maliki inngått en litt merkelig allianse med den andre sjiamuslimske valgkoalisjonen i landet, Iraks nasjonale allianse, INA. Her spiller den tidligere sjiamuslimske opprørslederen Muqtada al-Sadr og hans bevegelse en viktig rolle. De vant 40 av INAs 70 seter i nasjonalforsamlingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Press fra Iran er trolig hovedårsaken til avtalen mellom Lov og orden-koalisjonen og INA. Mens al-Maliki tidligere har prøvd å frigjøre seg fra iransk innflytelse, holder Muqtada al-Sadr til i Irans hellige by Qom. Fra blant annet amerikansk hold fryktes det at Iran vil prøve å få mer kontroll over utviklingen i Irak, men mange mener denne frykten er overdreven. På et Irak-seminar ved Universitetet i Oslo (UiO) mandag, la førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik vekt på at det islamistiske regimet i Teheran ikke har ekspansjonistiske ambisjoner i Irak, men at det ønsker å være garantist for den sjiamuslimske majoriteten. Utvik gjorde det også klart at den sjia-dominerte regjeringen i Irak har hatt et separat forhold til Iran og ikke vært delaktig i iranernes regionale politikk, som blant annet går ut på å støtte islamistiske bevegelser som Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avtalen mellom Maliki og INA er skjør, og det er foreløpig ikke mye som tyder på at den vil lykkes. Blant annet strides partene om hvem som skal bli statsminister. Nouri al-Maliki er hatet av Muqtada al-Sadr fordi han knuste hans Mehdi-milits i Bagdad og Basra i 2008. Lov og orden-koalisjonen og INA mangler også fire mandater for å få flertall i den irakiske nasjonalforsamlingen.

Under mandagens Irak-konferanse ved UiO ble det også framhevet at en regjeringsdannelse må baseres på en «pakkeløsning» og at både arabiske sjia- og sunnimuslimer – pluss kurderne – må være inkludert. Denise Natali, som er forskningsdirektør ved Det amerikanske universitetet i Suleimaniyah i den selvstyrte kurdiske provinsen i Nord-Irak, tror kurderne etter valget i mars vil spille en mindre rolle innen den irakiske regjeringen enn tidligere, blant annet fordi kurderne nå har færre seter i nasjonalforsamlingen og at de er mer splittet innbyrdes. Den irakiske forskeren Rend al-Rahim mente at en løsning på regjeringsspørsmålet uansett må inkludere Iyad Allawi og hans Iraqiya-allianse. Reidar Visser som er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI, mente at en dialog mellom statsminister Maliki og Allawi var det som kunne skape størst grunnlag for en levedyktig regjering.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er mange skjær i sjøen. Selv om kurderne er svekket, vil de kreve fortsatt selvstyre og lovfestet garanti om at de selv kan disponere store deler av inntektene fra de oljerike områdene i Nord-Irak. Sunnimuslimene ønsker ikke å gi kurderne for stor makt og er også lei marginaliseringen i forhold til sjiamuslimene. Og sjiaene er splittet, både i forhold til Iran, når det gjelder sjiamuslimsk dominans i Irak og ikke minst om hvor føderalistisk Irak skal bli i framtida. Sjiaene er også opptatt av oljeinntektene. Det er i det kurdisk-dominerte nord og det sjia-dominerte sør at mesteparten av oljen befinner seg. Verken kurdere eller sjiaer ønsker å dele likt med de «oljefattige» sunniene.

Få er i tvil om at sunnimulimske militante grupper vil øke voldsfrekvensen dersom sunniene igjen blir marginalisert i Irak. Får sunniene for stor makt og folk fra Saddam Husseins regime innflytelse, kan det på sin side føre til at Muqtada al-Sadr igjen tyr til væpnet kamp, slik han har gjort tidligere. I den siste tida er hans Mehdi-milits blitt reaktivisert, noe som bekymrer mange irakere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter planen skal USAs president Barack Obama trekke ut om lag 50.000 stridende soldater fra Irak innen utgangen av august i år. Om lag like mange skal bli igjen, men offisielt bare for å gi råd, støtte og opplæring til den irakiske hæren. Men hva gjør amerikanerne om det ikke kommer noen regjering på plass og om volden tiltar?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nouri al-Maliki har satt alt inn på at amerikanerne trekker seg ut, og irakere flest vil også bli kvitt dem. Men hva hvis landet igjen blir utsatt for økt sekterisme og etniske og religiøse sammenstøt?

Noe slikt vil sette Obama i et voldsomt dilemma. Den amerikanske hjemlige opinionen ønsker også de amerikanske soldatene hjem fra Irak, ikke minst fordi presidenten deres har trappet opp den militære aktiviteten i Afghanistan. Men trekkes USA-soldatene ut i en situasjon hvor Irak kan stå i fare for å bryte sammen som nasjon, vil hele den amerikanske Irak-politikken og den omstridte invasjonen i 2003 være totalt forfeilet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Iran har sine interesser i Irak, det samme har Tyrkia, som ikke ønsker sterkere kurdisk selvstyre og samtidig vil ivareta turkmenernes stilling. Saudi-Arabia støtter Iraks sunnimuslimer og kniver samtidig med Iran om å ha hegemoniet i området rundet det iranerne kaller Persiabukta og araberne Den arabiske golf.

Trolig er det nødvendig både med hjelp og press utenfra for å få til en levedyktig irakisk regjering. Da er det viktig at nabolandene og USA samarbeider og ikke dyrker sine egeninteresser. Så er spørsmålet om noe slikt overhodet er mulig.