Treffsikker ulv

Peter Wolf har gjort det igjen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Peter Wolf: «Midnight Souvenirs»Peter Wolf: «Midnight Souvenirs»

(ABC Nyheter): Den amerikanske sangeren Peter Wolfs siste plate, 2002-utgivelsen «Sleepless», har ikke vært ute av min spillebunke i de årene som har gått siden den dukket opp.

Traff innertier

Den tidligere sangeren i blues- og rockbandet The J. Geils Band traff innertier med en overlegen samling sanger i skjæringspunktet mellom soul, rock og country, eksekvert av en musiker som aldri legger skjul på at han mer enn noe annet er fan av sine velvalgte inspirasjonskilder.

Etter åtte år er endelig oppfølgeren «Midnight Souvenirs» ute. Et album som uten problemer triller opp på siden av «Sleepless».

Romkamerat med Lynch

Wolf startet sin musikkarriere som DJ på en radiostasjon på 1960-tallet, en avkjørsel fra det som egentlig var ment å bli en fremtid som billedkunstner. Som guttunge var Peter lærling av den legendariske amerikanske maleren Norman Rockwell (kjent for sine ukebladsillustrasjoner) og senere, under studietiden, delte han rom med filmskaperen David Lynch.

Men han ble altså bitt av musikkbasillen, og kunne rett og slett ikke holde kjeft om det han likte. Han ble kjent som en usedvanlig munnrapp plateprater. En stil han hadde plukket med seg fra sin oppvekst i Bronx i New York. Avstanden fra radiopersonlighet til vokalist i eget band var selvsagt kort. I 1967 tok han over som sanger i bandet som opprinnelig het The J. Geils Blues Band, oppkalt etter bandets gitarist.

For egen del opplevde jeg The J. Geils Band for første gang i 1982, på Nya Ullevi i Göteborg. Der var amerikanerne oppvarmere for Rolling Stones, sammen med danske Kim Larsen og hans band.

Solgte millioner

The J. Geils Band var et av det tidlige 80-tallets mest fremgangsrike band. I 1982 gikk singelen «Centerfold» til førsteplass i USA og bandet solgte millioner av albumet «Freeze Frame», godt hjulpet av frekke MTV-videoer og Peter Wolfs uomtvistelige evner som frontmann.

Faktum er J. Geils Bands «oppvarmingsjobb» for Stones i Göteborg knokket lufta ut av hovedattraksjonen, som på denne tiden ikke var helt på høyden.

Mick Jagger og Keith Richards må ha vært svært tatt av The J. Geils Band og Wolf, når de ikke følte seg truet av det vesentlig mer funky yankee-bandet.

Vennskapet må også ha holdt seg godt. For 20 år etter at de to gruppene var på veien sammen i Europa, stilte både Mick Jagger og Keith Richards opp på Peter Wolfs «Sleepless». Et album som også er å finne på Rolling Stones’ (magasinet, ikke bandet) sin liste over tidenes 500 beste album.

Det spesielle med Jagger og Richards rolle på «Sleepless» er at de bidrar til å perfeksjonere et uttrykk som de selv i sine beste stunder har strebet mot.

Et freshere Stones?

«Sleepless», og nå «Midnight Souvenirs», er moderne, freshe varianter av Stones-plater som «Sticky Fingers» og «Exile On Main St.»: Lurvete, funky rock som har tatt opp i seg de beste sidene fra så vel svart soul, som hvit country. Musikk som helt presist og enkelt kalles countrysoul.

Etter at du nå har gått til anskaffelse av «Midnight Souvenirs», leter du også frem «Sleepless», og sjekker du melodiske godbiter som «Nothing But The Wheel» (med Jagger på co-vokal) og den nydelige balladen «Oh Marianne».

På «Midnight Souvenirs» er Jagger byttet ut med sangerinnene Shelby Lynne og Neko Case, samt countrygiganten Merle Haggard. Alle serverer innsatser som er med på å gjøre «Midnight Souvenirs» til den tidløse lytteropplevelsen som kjennetegner premium countrysoul.

Overbevisende gjestevokal

Vi kan ikke huske å ha hørt Neko Case synge så overbevisende som hun gjør på nydelige «The Green Fields Of Summer».

«The Night Comes Down» er dedikert til Willy DeVille, som gikk bort mens Wolf holdt på å avslutte innspillingene av «Midnight Souvenirs». Wolf og DeVille hadde ikke bare kjærligheten til den klassiske amerikanske soulmusikken felles, de var/er også begge nattmennesker, en livsstil som hylles både i sangen og albumtittelen.

Les også: Kultlegende død

Når Wolf og Merle Haggard møtes i den bittersøte avslutningen, «It’s Too Late For Me», er det bare å fastslå at Wolf har gjort det igjen: Skapt et album som kommer til å flyte oppe på toppen av mine spillebunker i lang, lang tid fremover.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden