Uriks på lørdag:Fortsatt utfordringer i nord

(ABC Nyheter): Avtalen kom overraskende på de aller fleste observatører, også på denne kommentator. Over 40 års påtvunget samliv med den famøse Gråsoneavtalen hadde gjort oss skeptiske. For hver gang det var et møte mellom våre to lands ledere, oppstod det spekulasjoner om at en avtale var nær forestående, og hver gang ble vi skuffet.

Da statsminister Gro Harlem Brundtland møtte sin sovjetiske kollega Rysjkov, var det nærmest opplest og vedtatt at en løsning var nær forestående. Når det ikke ble noen løsning, skyldtes det ikke så meget at Sovjetunionen senere gikk i oppløsning som at russerne av mange grunner ikke ville kompromisse. Da statsministrene Stoltenberg og Putin møttes i fjor og de hadde et nytt møte i Helsingfors i februar i år, ble heller ikke forhåpningene om en snarlig avtale innfridd. Kloke av skade var både mediekommentatorer og institutteksperter denne gang mer skeptiske.

Vi vet ennå ikke hva som egentlig førte til et gjennombrudd i forhandlingene, og fortsatt kjenner vi ikke alle detaljer i avtalen. Innebefatter den for eksempel et kondominium – et norsk russisk fellesstyre - noe norske politikere og eksperter har vært meget skeptiske til helt siden Gråsoneavtalen ble presset på en motvillig norsk regjering i 1977? Et kondominium kan sammenlignes med en barnehuske der den tyngste presser den letteste opp i været slik at denne blir sittende og sprelle i løse luften. Det andre man fryktet den gang var prejudikat, det vil si at Gråsoneavtalen skulle bli forlenget i det uendelige. Det var jo nettopp det som skjedde.

Et kondominium kan sammenlignes med en barnehuske der den tyngste presser den letteste opp i været slik at denne blir sittende og sprelle i løse luften.

I mange av skriveriene i dag registrerer man en frapperende kunnskapsløshet. Det blir patetisk og historieløst når NTB intervjuer Arhe Treholt som om han er en habil og objektiv ekspert. Som statssekretær i UD`s havrettssekretariat arbeidet Treholt for KGB og bidro til at russerne den gang ble sittende på begge sider av forhandlingsbordet. Dette tilga Jens Evensen ham aldri, men faktum er at Evensen og Treholt den gang forkynte forhandlingsresultatet som det best oppnåelige over åpen telefon. En sint statsminister Nordli og en ikke mindre sint utenriksminister Frydenlund ble presset til å godta Gråsoneavtalen selv om de anså den som meget dårlig for Norge.

Når den spiondømte Treholt nå sier at kompromisset som nå er oppnådd ville ha vært umulig den gang, må jeg imidlertid gi ham rett. Russerne stod fast på sin sektorlinje, mens nordmennene påkalte folkeretten når de fastholdt sin midtlinje. Men den gang var det mange sentrale norske eksperter som mente at vi skulle ha kompromisset, ut fra den tankegang at uklare grenseforhold i nord ville være det verst tenkelige alternativ. Vår sjømilitære ledelse var av den oppfatning, likeledes deler av etterretningstjenesten, men det var bare den gamle kaldkrigeren John Sannes som våget å gi åpent uttrykk for slike synspunkter. For regjeringen og Arbeiderpartiet var dette blitt umulig etter at opposisjonen med Kåre Willoch i spissen gikk til frontalangrep. I virkeligheten var Frydenlund og mange andre i regjeringen enige med Willoch, men det oppstod en nasjonalistisk landskampstemning der Norge måtte «stå på krava».

Både russerne og nordmennene har kompromisset, men sett i forhold til sektorlinjen og midtlinjen er det åpenbart Norge som har gitt mest. Det er litt underlig at mediene ikke har drevet mer pågående graverjournalistikk for å få frem avtalens mange viktige detaljer. I stedet fikk vi en hallelujastemning, der Stoltenberg og Støre hylles for tidenes største statsmannskunst. De bør ha æren for skikkelig diplomatisk håndverk, men den ære får de dele med president Medvedev og hans medarbeidere. Hvorvidt avtalen er «historisk» får vi overlate til fremtidens historikere å avgjøre.

Vi vet ikke med sikkerhet hva som fikk russerne til å kompromisse etter at en sterkt nasjonalistisk opinion lenge hadde kommet til uttrykk i medier, meningsmålinger og i dumaen. Mange mente at de ikke måtte oppgi en eneste kvadratmeter av «Russlands hellige havbunn». Dumaen har jo ennå ikke ratifisert en nesten tilsvarende avtale med USA.

Har russerne hatt hastverk? Både ja og nei. Med en avklart grense kan man fra russisk så vel som norsk hold begynne å undersøke hva som egentlig ligger under havbunnen. Fiskeressursene vet vi jo allerede meget om, og det er en viss klarhet om hvilke mineraler som ligger oppe på bunnen. Det er olje- og gassressursene som nå må undersøkes.

Russerne har tydelig signalisert at de ikke har hastverk med Stockman-feltet som Statoil har hatt for store forventninger til. Stockhman er vanskelig å utbygge og kan dessuten bli så kostbar at gass og olje derfra ikke kan konkurrere med de enorme feltene som russerne ennå ikke har utviklet på sitt landterritorium, for ikke å tale om muligheten for å fremstille gass av skifer både i USA og Europa. Gråsonen ligger nærmere land og er lettere å utbygge. Men russerne bør helst utbygge felter som ligger så nær som mulig til det store kinesiske marked.

Hva som imidlertid er klart er at hele Nordishavet vil få en stadig større betydning i fremtiden. Jeg har pekt på olje og gass, fiskeressursene og metaller på havbunnen. Ikke mindre interessante er de perspektiver som åpner seg etter hvert som polarisen smelter og nordøstpassasjen åpnes for trafikk mellom Europa og Asia.

I dette for fremtiden så viktige område vil russerne markere sine interesser, både politisk, økonomisk og militært. Nordflåten er den som i dag prioriteres mest. Russerne satser på egen våpenteknologi, men bruker også mye penger på å kjøpe f.eks. avanserte franske krigsfartøy, og øvelsesvirksomheten i Barentshavet trappes stadig mer opp. Det betyr ikke at vi nødvendigvis får et mer aggressivt Russland i nord, men Moskva vil markere sine interesser i det store strategiske spill som allerede er i gang. Da kan det være nyttig å ha lagt bak seg en del uløste problemer, som for eksempel Gråsonen.

Det er bra for både Norge og Russland at det blir enighet i Gråsonen, men fortsatt gjenstår andre problemer i nord. Norge har i dag ingen som helst internasjonal støtte for vårt syn på den økonomiske sone ved Svalbard (den såkalte fiskevernsonen). Her kan det komme til nye episoder som Elektron-affæren i 2005 da et russisk tråler som var mistenkt for tjuvfiske, stakk av med to norske inspektører om bord. Den samme Medvedev som nå fremstår som godviljens og kompromissets mann i Norge, møtte den gang på Kola sinte fiskere som etterlyste et mer markant russisk forsvar i de nordlige farvann. Det er krav Medvedev fortsatt må regne med.

Russland er i dag ingen militær trussel for Norge, men vi kan ikke med sikkerhet si hva slags regime det vil være i Moskva om 20-30 år. Det vi derimot vet, er at den norske regjering ønsker et sterkere NATO-nærvær i nord etter at forsvarsorganisasjonen har overspent sin kapasitet helt andre steder i verden, først på Balkan og nå i Afghanistan. Alle land som grenser til Arktis, er medlemmer av NATO, unntatt Russland. Russerne vil ikke se med blide øyne på et økt NATO-nærvær i nord og vil gå til mottiltak. Forhåpentligvis vil vi kunne avverge konfrontasjoner gjennom Russland-NATO-rådet og på annen måte, men det er naivt å tro at etter det gode norskrussiske forhandlingsresultat venter det oss en søndagsskole i nord. For selv om russerne ønsker å fremme sine interesser gjennom samarbeid, ikke konfrontasjon, så er FNs havrettskonvensjon, som vil måtte være det folkerettslige grunnlag også i Arktis, ikke ratifisert av USA, og det er intet som tyder på at det vil skje i overskuelig fremtid.

Vi bør fortsatt utvikle vårt tosidige samarbeid i nord innenfor den ramme som Barentshav-sekretariatet arbeider med. Thorvald Stoltenberg var i sin tid fremsynt da han tok initiativet til dette. Det er bare positivt at det blir mer fart i Barentshav-samarbeidet etter at det i perioder har vært forsømt fra sentralt hold. Nordmenn og russere har lange tradisjoner for å kunne samarbeide i nord. Pomorhandelen er viktig å minnes. Og vi ser i dag en lang rekke områder der begge parter har fordeler av samarbeide.

Det er viktig å bygge opp gjensidig tosidig tillit på grunnplanet, men naivt å tro at dette er den viktigste faktor i russisk polarpolitikk.