KONSERT: Ultravox, Grieghallen, Bergen – lørdag 1. mai 2010

Gamle elektrosanger om igjen

The look and the sound of the voice. Midge Ure (56) og Warren Cann (57, bak) anno 2010. Foto: Paul A. Nordal
The look and the sound of the voice. Midge Ure (56) og Warren Cann (57, bak) anno 2010. Foto: Paul A. Nordal

Nostalgitripp med Ultravox.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERGEN (ABC Nyheter): De har blitt eldre, de fire herrene fra den klassiske besetningen i Ultravox. Bandet som serverte verden synthpopklassikere på rekke og rad på første halvdel av 80-tallet.

Turnégjenforent

Det turnégjenforente Ultravox har gjort to konserter i Norge med den samme besetningen; Midge Ure (vokal, gitar og keyboard), Chris Cross (bass og keyboard), Billy Currie (keyboard og fiolin) og Warren Cann (trommer). Fredag kveld spilte de på Sentrum Scene i Oslo, og i går kveld var turen kommet til Bergenfest og Grieghallen.

Ultravox ble gjenforent for to år siden, og av en eller annen grunn gjorde de det for å markere 1981-albumet «Rage In Eden». Turneen de la ut på ble derfor døpt «Return To Eden».

Men på konserten Ultravox ga oss på Bergenfest lørdag kveld, var likevel ikke dette albumet vektlagt i større grad enn noen av deres øvrige utgivelser fra den gyldne epoken i bandets historie; årene 1980-85.

Låter fra «Vienna» (1980), «Quartet» (1982) og «Lament» (1984), i tillegg til nevnte «Rage In Eden» (1981), var jevnt fordelt i den rundt 70 minutter lange settet.

Nesten som før

Lyden av Ultravox anno 2010 er ikke fryktelig annerledes enn den som gjorde bandet til stjerner på 80-tallet. Og etter en nærmere 25 år lang pause, er det lett å tilgi den litt stive fremtoningen til Midge Ure og hans bandkolleger som i dag befinner seg i alderssegmentet 56-60.

Lyden i den majestetiske Griegsalen er upåklagelig når filharmonien spiller der, mens også en konsert i popen og rockens tegn kan dra nytte av hallens flotte akustikk. Ultravox’ musikk med sitt elektroniske driv fikk også god uttelling på dette området.

Likevel er det først og fremst det nostalgiske ved bandets låter som gjorde konserten til en hyggelig affære. Rent teknisk har den lange pausen satt sine spor, selv om de fire britene kom seg helskinnet gjennom settet.

Ordinært

Med unntak av avslutningsnummeret «The Voice», hvor alle fire på fiffig vis trommet seg i mål, ble de fleste av låtene til Ultravox servert i ganske ordinære versjoner som ikke viker fra versjonene vi kjenner fra de klassiske platene. Midge Ure slet også med å nå frem med vokalen, og druknet regelrett i det svære lydbildet i enkelte partier.

Dette kom tydeligst frem i de litt mer krevende låtene «Sleepwalk» og «All Stood Still», mens Ure og kompani – til tross for et visst plankepreg - hadde lagt større kontroll i fremføringen av de mer avbalanserte melodilinjene som preger låter som «Reap The Wild Wind», «We Came To Dance», «We Stand Alone», «Visions In Blue», «Hymn» og sist, men ikke minst, signaturlåten «Vienna».

Trivelig tross alt

For øvrig spilte Ultravox blant annet «New Europeans», «Passing Strangers», «One Small Day» og hitlåten «Dancing With Tears In My Eyes». Greit gjennomført, men uten at det var grunn til å gå av hengslene for innsatsen.

Konkludert ble det likevel en trivelig kveld med Ultravox i Grieghallen, som for anledningen måtte finne seg i å dele sitt publikum med de mange som var kommet for å se Manic Street Preachers, som gikk på podiet etter dem. En noe underlig kombinasjon av band og stilarter, spesielt med tanke på at ærverdige The Residents spilte samtidig i salen ved siden av.

Personvernpolicy