Bare må ha deg!

Costello bare fortsetter å jamre I Want You og fornærmelser om hverandre, helt til platesiden slutter, og stiften hopper opp av seg selv, fordi det ikke er flere riller å feste nesen i.
Costello bare fortsetter å jamre I Want You og fornærmelser om hverandre, helt til platesiden slutter, og stiften hopper opp av seg selv, fordi det ikke er flere riller å feste nesen i.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Gleden over å kunne si; fy faen, det der er så jævlig typisk deg, er avgjørende når man skal høre på musikk sammen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi lot som om vi ikke talte platene våre. At det ikke var antallet som betød noe, men kvaliteten på det vi hadde.

- Jeg mista oversikten da jeg rundet tusen, sa jeg.

Jacob og Jens Herman nikket forståelsesfullt, som om de aksepterte påstanden. Men det gjorde de selvfølgelig ikke.

Jeg kan huske at jeg tok Jens Herman i å telle platene mine. Jeg hadde bare vært oppe på kjøkkenet og spist med mamma og pappa, og da jeg kom tilbake til kjellerstuen satt han med ryggen til og talte platene jeg hadde i den gamle kista etter morfar.

- Sitter du og teller platene mine, eller?

Jens Herman ble rød i kinnene, men han smilte lurt da han svarte.

- Ikke faen om du har tusen plater, Pål.

- Mulig det er 950 eller no, sa jeg, men de er faen meg bra alle sammen!

- Whatever, svarte han fra bak luggen.

Hver lørdag brukte vi ukelønnen vår på plater. Vi hadde en fast rute, først en kjapp tur innom Utopia i Pilestredet, deretter opp til Ringstrøms antikvariat i Ullevålsveien.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dersom vi hadde mer penger tok vi turen innom Oslo Rockantikvariat i Fredensborgveien før vi labbet hele veien ned til Voices of Wonder på Grunerløkka.

Det var Ringstrøms vi likte best. Først og fremst fordi det var en bruktsjappe slik at platene ikke kostet all verden. Dernest fordi de hadde det beste utvalget og den beste kvaliteten på secondhand-plater. Dessuten hadde de en legendarisk tjuekronersbunke, der jeg har funnet så ulike ting som; Machine Head, Soul Mining, Don’t Get Weird on Me Babe, The Visitors og Year of the Cat i mint kvalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jens Herman og jeg hadde ikke mer enn ukelønnen vår og det lille ekstra vi tjente på Rimi eller 7/11 i helgene. Så pris betød noe. Jacob som hadde fast jobb i barnehage og ikke røyket eller drakk, hadde alltid mer å rutte med, men han var fin og lånte oss penger når det virkelig gjaldt. Jeg husker at jeg kom over en amerikansk originalpressing av Tons of Sobs som kosta nesten 300, men jeg måtte jo, og det hadde aldri gått uten Jacob.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man kunne alltid slå av en prat på Ringstrøms, de voksne folka bak disken tok smaken vår på alvor og behandlet oss med vennlighet og respekt. Etter hvert som de skjønte hva vi likte, nølte de heller ikke med å hjelpe oss videre inn i musikkens verden.

Etter en stund anbefalte de oss skiver uten at vi hadde spurt, og de snakket til oss som om vi var likemenn. Jeg husker stoltheten jeg følte første gang jeg ble tiltalt ved fornavn.

- Hei Pål, nå har vi fått inn et strøkent eks av Fire and Water, kom og se!

Jeg forsøkte å skjule smilet mitt inne i hetten, men jeg var helt tynn i stemmen når jeg svarte hvor fett jeg synes det var.

Når vi var ferdig med å handle dro vi alltid hjem sammen. Som oftest satt vi på rommet til Jacob, eller i kjellerstuen min, men akkurat denne lørdagen dro vi til Jens Herman som var alene hjemme hele helgen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi hadde kjøpt inn Grandiosa, pils og noe veggisgreier til Jacob og vi begynte å kjenne det i beina da vi gikk av på Hovseter og trasket den siste biten ned til huset i Lybekkveien. Klokken nærmet seg fem, men sola stod fortsatt høyt på himmelen så vi løfta anlegget opp fra kjellerstuen og satte høyttalerne ut på terrassen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jens Herman hadde kjøpt tre plater; Blood & Chocolate av Elvis Costello, You’re Living All Over Me med Dinosaur Jr og en Clapton-plate han hadde funnet i tjuekronersbunken. Han hørte egentlig ikke på Clapton lenger, men for tjue kroner hadde han ikke klart å la den ligge.

- Du kan jo bare gi den til noen du ikke liker, foreslod Jacob. Vi lo. Alle tre.

Jacob hadde funnet noen norske sjutommere på Rockantikvariatet; Astroburger, Daggers og ...Life but How To Live It?. På Voices kjøpte han en langspiller med Sister Rain. Jeg tror det må ha vært Wild Flowers Grow, men jeg er ikke helt sikker. Selv hadde jeg ikke hatt råd til mer enn den ene Free-skiva som hadde kostet mer enn jeg hadde, men jeg var dritfornøyd likevel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For lykke er forventningen om at noe fint skal skje, og det skulle det. Vi hadde hele ettermiddagen og kvelden for oss sjæl, vi hadde nye plater, øl og noen å dele det med.

Det å lytte til musikk sammen er en øvelse som krever disiplin. Først og fremst tålmodighet og åpenhet, for det er selvfølgelig morsommere å spille sine egne ting enn det er å lytte til det de andre har kjøpt, så en del venting må man bare tåle. Opplevelsen blir imidlertid enda større når man kjenner hverandre godt nok til at man er oppriktig nysgjerrig på de andres valg.

Gleden over å kunne si; fy faen, det der er så jævlig typisk deg!

Som regel fikk vi spille en plateside hver før vi roterte og det var nestemanns tur. Selv om vi hadde en del fellesnevnere, likte vi såpass forskjellige ting at det alltid var spennende å sette seg ned å lytte på denne måten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og vi kunne sitte i timevis uten å snakke sammen annet enn i pausene. Men å se på hverandre – det gjorde vi, og vi hadde et høyt utviklet system av blikk og grimaser som forklarte hvordan det kjentes på innsiden.

Av og til kunne vi bryte ut i kollektiv latterkrampe over hvor bra noe var, vi slo oss på låret, hevet armene i været og lo mens vi så takknemlig opp mot himmelen der oppe som av og til kom så nærme at vi fikk vondt i nakken.

Jeg husker første gang jeg hørte I Want You med Elvis Costello, hvordan jeg måtte bryte det aller viktigste budet (det å holde kjeft til det var min tur) å be Jens Herman sette den på en gang til.

Han så strengt på meg, men Jacob nikka og vi lo og skålte og lovet hverandre at det aldri skulle skje igjen. Men det gjorde det. Jeg tror vi hørte den ni ganger på rad før vi kom oss videre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gitarsoloen som skjærer gjennom kompet som en rusten sag, Costello som går fra blå til bitter og kompet som sakte forsvinner mot slutten mens vår mann bare fortsetter å jamre I Want You og fornærmelser om hverandre, helt til platesiden slutter, og stiften hopper opp av seg selv, fordi det ikke er flere riller å feste nesen i.

Matte og lykkelige gratulerte vi Jens Herman med det kloke kjøpet, og delte ut high fives og gutteklemmer i den varme sommernatten.

Det var jenter også, klart det, men aldri når vi spilte plater for hverandre. Det var ikke plass til det. For mye følelser, for mye som stod på spill. Jentene kom bare i veien, tok oppmerksomheten bort fra det vi holdt på med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det var her individualiteten vår ble til, ikke på festen etterpå. Der drakk vi oss bare fulle og dumme og angret på at vi ikke hadde blitt på terrassen litt lenger. Vi drømte ikke om kjærester, vi drømte om spille i band.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og når du tenker deg om, hva er vel en kjæreste fra eller til, mot en riktig god plate? Bandet du skylder alt.

- Hvor mange plater tror du Jens Herman har, spurte Jacob, på veien hjem.

- Under fem hundre, svarte jeg. Helt sikker.

- Hvor mange tror du vi har til sammen da, spurte han.

- Tre tusen eller no sånt, svarte jeg.

- Nei, så mange har du ikke, Pål.

- Har Jens Herman sagt no?

- Nei, men jeg vet jo stort sett hva du har.

- Jeg nærmer meg tusen, sa jeg. Og du vet slett ikke hva jeg har.

- Slapp av litt a Pål, jeg bare kødder med deg, sa Jacob.

- Det vakke sånn ment, sa jeg. Det er bare det at jeg akkurat har arvet en haug med Lp’er av en venn av fatter’n, skjønner du. Han pleide å jobbe for Gunnar Eide og hadde masse gammalt ræl. Noe av det var jævlig fett. Pat Travers, har du hørt noe av ham? Han har en sinnsykt fet låt som heter Feelin’ Right. Du må komme opp å sjekke det ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Ok, fint, svarte Jacob.

- Hva skal du i morgen a, spurte jeg.

- Opp til deg å sjekke ut de nye platene vel, svarte Jacob, uten å fortrekke en mine.

Jeg tenkte et øyeblikk å gjøre meg kostbar, jeg gjorde virkelig det, men det var jo ikke sånn at

jeg skulle no jeg heller.

- Ringes når vi er oppe og går da?

- First thing, svarte Jacob, og nå smilte han.

- Sees i morgen, sa han og jogget baklengs opp den siste gatestubben mot bestemorens gamle røde hus, mens han spilte luftgitar med hendene. Han kom til å sitte oppe minst en time til.

Jeg kunne ikke forklart deg hvorfor, ikke da, men jeg hadde allerede en fornemmelse om at jentene på et tidspunkt ville komme å ødelegge alt sammen.