Meny

En gang til, Willie!

Willie Nelson som er ute med ny plate, fyller 77-år i dag, 30. april.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tom Skjeklesæther anmelder de ferske platene til Willie Nelson og Merle Haggard på førstnevntes 77-årsdag.

(ABC Nyheter): Det er, uansett konklusjonen på denne anmeldelsen, på sin plass å gratulere Willie Nelson med 77-årsdagen i dag, 30. april. 

Helt uten tanke på pensjonsordning (?) er Willie på veien, fortsatt, denne sommeren bl.a. til Wrightegården i Langesund.

Merle Haggard, viss stjerne lyser omtrent like kraftig i countryhistorien som Willies, er bare en skarve 73.

Merle Haggard & Willie Nelson har laget fire album sammen. Det første, «Pancho & Lefty», kom i 1983 og gjorde en velfortjent kjempehit av Townes van Zandts tittelsang, en av populærmusikkens mest magiske outlaw-ballader.

Det siste, «Last of the Breed», kom i 2007 og der inkluderte de også texas-sangeren Ray Price (nå 84) i en formidabel trio. Willie var bassist i Price´ band på 50-tallet.

Tilfeldighetene gjør at Wille og Merle slipper helt nye album samtidig.

Willie Nelson: «Country Music» (Decca/ Rounder/ Universal)

Forventningene er uomtvistelig størst til Nelsons «Country Music», hans første samarbeid med produsenten T Bone Burnett.

Når en artist av Willie Nelsons kaliber velger å kalle et album «Country Music», så er det i seg et ikke ubetydelig budskap. Riktignok har Willie testet ut det som er av andre americana-retninger i løpet av sin mangslungne karriere, de siste årene bl.a. reggae (!), jazz og rock, men i et tenkt mikro-wikipedia- oppslag kommer det til å stå «Willie Nelson- country singer/ songwriter».

Willie stiller her på startstreken med alt du trenger for å lykkes. Samtidas beste produsent, et utvalg musikere som er blant americana/ countrymusikkens ypperste instrumentlister, inkludert den fantastiske bassisten Dennis Crouch, gitartemmeren Buddy Miller, bluegrasstoppene Ronnie McCoury & Stuart Duncan og Willies faste munnspiller, virtuosen Mickey Raphael, samt dypt, dypt låtmateriale.

På tross av dette, er ikke «Country Music» noen stor plate. Slik for eksempel Willies hyllest til en av countryens beste låtskrivere, ”You don't know me: The Songs of Cindy Walker», var i 2006.

Hva skyldes det?

Av en eller annen grunn synger Willie ofte merkverdig lite engasjert her. Litt som om opptakene skulle skrive seg fra en tidlig gjennomgang av materialet, sunget fra tekstark på et lite opplyst notestativ.

Det er selvfølgelig ingen grunn til å beskylde Willie for ikke å ha sanger som Merle Travis «Dark as a Dungeon», Hayes/ Rhodes «Satisfied Mind», Ray Price/ George Jones «You Done Me Wrong», Al Dexters «Pistol Packin' Mama», tradlåten «I am a Pilgrim» og Hank Williams «House of Gold» under huden.

Siden stemmen er Willies, den har holdt seg forbløffende godt gjennom årene, så blir det jo heller ikke dårlig. Det er altså bare det at han rusler gjennom fremføringene, hodet hans må ha vært andre steder da dette ble gjort. Det er rett og slett pussig at en kvalitetssikring, som T Bone Burnett vitterlig er, ikke har gått her. Lagt studioet i mørke og sagt; «Willie, vi tar dette en gang til. Båndet går, værsegod!»

«Country Music» er således bare «helt grei», selv fireren henger i en tynn tråd.

Merle Haggard: «I am what I am» (Hag Records/ Vanguard/ EMI)

Merle Haggards femmer for «I am what I am» er derimot av det sterke slaget.

Den kalifornia-bosatte Oakien har minst like mange mediokre utgivelser på samvittigheten som buddy Willie.

«I am what I am» kunne også lett vært kalt «Country Music», så sjangertro er Merle Haggard på disse tolv sangene, de aller fleste skrevet av Merle selv, noen i samarbeid med musikerne som er med å gjøre denne platen til en fryd. Blant annet kona, Theresa Haggard, gift med the branded man de siste seksten årene.

Av andre musikere legger vi merke trommeslageren George Receli (Bob Dylan), pedal steelgitaristen Norm Hamlet og gitaristene Reggie Young og Ben Haggard (sønn).

Ikke bare synger Merle Haggard her med et en presisjon og et engasjement som det bare er å løfte på hatten for, han har også saker og ting på hjertet som får en til å spisse ører.

Allerede i åpningsangen, «I've Seen It Go Away», setter Merle søkelyset på tidens nådeløse gang. Han har sett det aller beste og de aller beste, og han har sett det bli borte og han har sett de bli borte. Et perspektiv som vel er uunngåelig når du nærmer deg tre kvart århundre. Merle fyller temaet med akkurat den passe bluesen, brutalt og usentimentalt.

Kjærligheten får en tilnærmet lik behandling på «Pretty When It's New», også den mister fargen etter hvert. Bummer.

Det betyr ikke at Merle ikke har trua på at den kan komme tilbake, på «Live and Love Always» feirer han nettopp dette sammen med duettpartner Theresa Haggard. Merle trekker til og med frem fela og drar av noen fete doble riff sammen felespiller Scott Joss.

På platas eneste rene cover, Freddy Powers «The Road to my Heart» jazzer trompeteren Don Markham opp temperaturen og minner oss om at Haggard alltid har elsket Bob Wills western swing.

Haggard har alltid også hatt et godt øye til musikken sørfra, «Mexican Bands» er en uforbeholden hyllest til sanger krydret av smatrende trompeter og lavriggete rytmer.

På det avsluttende tittelkuttet møter vi en Haggard som har slått seg til ro «..I´m longer a fugitive, I'm not on the lamb…I do what I do because I do give a damn…I am what I am». Videre «..I believe Jesus is God and the pig is just ham..» !!

Merle er en av de virkelig store stemmene i countryhistorien, både fordi du kan høre spor av ham i veldig mange som har kommet etter og fordi du aldri hører en som synger akkurat slik som ham.

På «I am what I am» synger han nok en gang fra toppen av sitt uttrykk.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus