Einar Stenseng har levert en solid oppfølger. Foto: Musikkoperatørene (promo)
ALBUM: Einar Stenseng: «Stenseng II» (Big Dipper/Musikkoperatørene)Mesterlig
Einar Stensengs andre album er uten svake punkt.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Einar Stenseng: «Stenseng II»
(ABC Nyheter): Mange tunge navn innen den låtskriverorienterte delen av klassisk, litt mørk, utpreget rockete og levende rockepoesi ville applaudert om Einar Stensengs andre plate ble nominert til Spellemannsprisen i rock til neste år.
Jeffrey Lee Pierce, Gene Clark og Warren Zevon vil sikkert slåss om å få markere dette albumet fra stambordet sitt ved Hard Rock Heaven Café. For den som serverer linjer som «Anxiety and guilt is my refrain…» treffer tilhengere av hederskarer som dette.
Låta heter betegnende nok «The Shame Song», og handler om å aldri kunne dra tilbake til Stuttgart. En uopprettelig skade har funnet sted. Og når Einar Stenseng bretter ut sjelen, så tas det ingen fanger. Han fortsetter: «Oh, cocaine, my poor brain / Anxiety and guilt is my middle name…».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes intervju med Einar Stenseng her
Spilt inn i Berlin
Albumet er spilt inn i Berlin, noe som kan ha vært en medvirkende faktor for at det ligger mye smerte, desperasjon, maskulinitet og unnskyldende kraft i bånn her.
Stensengs tekster handler om bittersøt nesten bestialsk, kjærlighet som i «A Salty Tune» og «Ready For Your Love»). Men det handler også om svik («Bed Of Nails»), den dårlige følelsen («It’s Been A Bad Year») og fortapelse («When I Cross The Line»). Sistnevnte er platas eneste coverlåt, skrevet av Nikki Sudden.
Tekstene er intelligente, levende og brutalt ærlige betraktninger fra livets utkikkspost. Her snakker vi ikke om å dekke til noe, men å virkelig stå frem og være den man er.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenUpolert
Like upolerte som den gang Jeffrey Lee Pierce var i live. Like tungt rockende i Dylan-land som sterkt undervurderte Lee Clayton inntil han forsvant ut av bildet med et legendarisk livealbum spilt inn i Oslo, av alle steder, i 1990.
Artikkelen fortsetter under annonsenFlere av tekstene her kunne ha blitt til på den brune puben der Tom Waits har sittet skrudd fast hele livet. Vi kan tapetsere Einar Stenseng med komplimenter. Så bra er han. Og hans firemanns band. Og «Stenseng II».
På «The Primal Call» bevrer gospelnerven lik noe av det Dan Stuart og Chuck Prophet kokte i hop med Green On Red. Eller nevnte undergrunnsidol Clayton. «The Wake» treffer grålysets rock/ballade-magi lik noe av det Madrugada gjorde i starten av sin katrriere, og Nick Cave formet dem med. Og «The Shame Song» får både Springsteen i «Nebraska»-tuning og Waits til å sitte musestille.
Sterke følelser
Einar Stenseng formidler sitt liv med sterkere følelser enn en prest. Slynger ut sine demoner, men også strimer av lys.
Ikke et eneste svakt punkt finnes på dette albumet, men noen få høydepunkt bør likevel kunne fremheves. «Ready for your love» er blant disse; en vals så lidenskapelig at det ikke er vanskelig å se for seg både The Band og Henning Kvitnes som setter sjøbein baki der.
