KONSERT: Don McLean, Bergenfest, Grieghallen, Bergen – tirsdag 27. april 2010Jovial protestsanger

BERGEN (ABC Nyheter): Den amerikanske folkrockeren og singer-songwriteren Don McLean fra New York-forstaden New Rochelle åpnet Bergenfest 2010 mutters alene på den store hovedscenen i Grieghallen.

Banjo og stålampe

Han hadde riktignok med seg både gitar og banjo, for ikke å glemme en stålampe og en blomst, men tok seg av det aller meste på egen hånd.

Les også: Amerikansk knekkebrød

Den nå 64 år gamle musikeren har for all ettertid skrevet seg inn i historiebøkene med «American Pie» og «Vincent (Starry Starry Night)». Fra scenen i Grieghallen bød mannen på et bredt utvalg fra sin katalog, i tillegg til de to klassikerne som alle i salen først og fremst syntes å kjenne og ha et forhold til.

Til tross for en relativt ordinær «mann-alene-med-kassegitar-åpning», viste Don McLean seg etter den første halvtimen seg som en artist med lang erfaring med det å stå alene på en scene. Hans jordnære stil og fortellerevne sørget raskt for at publikum ble favnet av McLeans gradvis økende sjarm.

Låtutvalget han serverte bergenserne var en fin oppsummering av den mer enn 40 år lange karrieren. Og det faktum at han valgte å ikke vektlegge materialet fra fremdeles rykende ferske «Addicted To Black», gjorde nok også sitt til at stemningen i salen ble såpass god som den ble.

Nesten fullsatt

McLeans egne låter skulle likevel bli likevel drivkraften i alt som ble servert fra scenen denne tirsdagskvelden i den nærmest fullsatte Grieghallen. I tillegg dukket det opp flere amerikanske trad-låter, samt hans egen velklingende covertolkning av Roy Orbisons kjærlighetssorghymne «Crying».

Don McLeans stemmeprakt synes like bra i dag som da han toppet hitlistene på begynnelsen av 70-tallet, noe ikke minst han overbeviste stort med i nettopp «Crying».

Sangeren maktet også å overbevise på sine to instrumenter, og bød på flere lange gitarbaserte partier, men også rene instrumentaler, til overraskende positiv respons i salen. Også banjoen lokket frem entusiasme hos tilhørerne, som gladelig klappet i takt til folktonene Don McLean tryllet frem fra sitt instrument.

Utleverende

McLean fremsto ellers som en pratsom og utleverende artist med mange sterke meninger som pekte tilbake til det grunnleggende som lå i den unge protestsangeren han en gang ble kjent som.

Som han selv forklarte avslutningsvis, så fikk han frem budskapet om at det ikke er sikkert at han og vi (les: publikum) noen gang vil møtes igjen. Et godt poeng fra en utleverende og veltalende musiker.