Meny

Best foran speilet

Hole og Courtney Love har laget en høyst middelmådig plate (Foto: Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Courtney Love er så opptatt av å høres kul og tøff ut at troverdigheten ramler ut av vinduet.

(ABC Nyheter): Etter å ha hørt Hole (les: Courtney Love) sin nye plate «Nobody’s Daughter», opptil flere ganger, kjenner jeg trettheten senke seg med det resultat at mine cerebrale versjoner av Karius og Baktus kliner til med følgende linjer:    

- Ikke hør på hva Courtney synger, ikke hør på hva Courtney synger…   

Hun prøver hardt å være en skikkelig bitch, Courtney Love. Det skal hun ha. Men når kvaliteten på låtene er mildt sagt middelmådige, hjelper det nada. Det hjelper heller ikke at hun fremdeles lever i den tro at 90-tallet var musikkens arnested. Noe det på ingen måte var.

Tilgjorte wannabees

At jeg har brukt store deler av helgen til å høre på reutgivelsen av Iggy & The Stooges’ «Raw Power», og da i særdeleshet åpningslåta «Search And Destroy», parallelt med «Nobody’s Daughter», er heller ikke med på å lyssette Courtney slik hun nok hadde håpet på.

For sammenlignet med Iggys rå kraft oppleves Courtney og kompani som noen pompøse, patetiske og tilgjorte wannabees. Noe som, når sant skal sies, gjelder de fleste artister som måles opp imot Iggys urkraft. Når det er sagt; hadde jeg brukt helgen til å høre på Leo Sayer, hadde garantert krølltoppen fra Brighton slått knockout på «Nobody’s Daughter». For Leo får meg i det minste til å danse. 

Hovedproblemet til Courtney Love er at hun vil litt for mye altfor ofte. Noe som igjen resulterer i at «Nobody’s Daughter» tidvis oppleves som både tilgjort og tegneserieaktig. Når Courtney, innhyllet i et storslått lydbilde, vrir og vender på stemmen er hun så opptatt av å høres kul og tøff ut at troverdigheten ramler ut av vinduet.

Noe «Skinny Little Bitch» og «Honey» er to gode eksempler på. Hadde hun demontert deler av lydbildet og sluttet å posere foran speilet, hadde trolig resultatet blitt bedre.

I bunn og grunn en posør

Tekstene? Tja, om man liker blomsterspråk og banning, går kanskje dette hjem. Selv opplever jeg ordene som ruller ut av høyttalerne som både patetiske og slitsomme. For akkurat som resten av skiva, skjemmes de av at Love i bunn og grunn er en posør som er mer opptatt av å ta seg ut enn å skape noe som oppleves som genuint og oppriktig.

Men det finnes unntak. «For Once In A Life», der Courtney høres ut som en mild utgave av Cindy Lauper, er en fin låt der damen har senket skuldrene og fjernet seg fra speilet. Og på «Loser Dust» klarer hun å hente fram litt av den punkattityden som er fraværende på resten av skiva.

Likevel, «Nobody’s Daughter» er og blir en høyst middelmådig plate uten de store høydepunktene.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus