Meny

ALBUM: Don McLean: «Addicted to Black» (Proper/Bonnier Amigo)

Amerikansk knekkebrød

Don McLean før han ble kjent med trommemaskinene. (Foto: Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den amerikanske visesangeren Don McLean (64) er på vei til Norge med ny plate under armen.

(ABC Nyheter): Det er ikke mulig å skrive om McLean uten å gå veien om hans 1971-album, «American Pie», en utgivelse som nesten er å betrakte som definisjonen av et karrierealbum. 

Tittelsporet, en småsurrealistisk refleksjon basert på flyulykken som tok livet av Buddy Holly i 1959, «...the day the music died...», klokker inn på åtte minutter og 33 sekunder (vinylsingelen delte halvparten på hver side).

Sangen har i snart tretti år levd sitt eget liv, tolket av blant annet Madonna, men like mye som et begrep i et internasjonalt populærkulturspråk. 

Tidvis en lidelse

Likevel er McLean ikke å oppfatte som noen one-hit-maker, albumet inneholdt også sangen «Vincent (Starry, Starry Night»), som også flyter rundt i folks bevissthet som en romantisk/ poetisk biografi over livet til den hollandske maleren Vincent van Gogh. McLean har også senere hatt store hits med versjoner av andres sanger.

Don McLean skal ha uttalt at «Addicted To Black», visstnok hans 27. utgivelse, også skal bli hans siste.

Etter å ha lidd meg gjennom albumets tre første sanger var jeg fristet til å ville spørre McLean om han virkelig kunne love oss at han gir seg med å lage plater.

Sangene «Addicted To Black», «Run Diana, Run» og «Beside Myself» er skamfert av produksjonsverdier fra helvete (også kalt 80-tallet), trommemaskiner og lettmetal-gitarer, som slår fast at musikken åpenbart kan dø også i det herrens år 2010.

Noen få høydepunkter

Da du tror at «Addicted To Black» skal etablere seg som «Bevis A1» i den pinlige historien om veteraner som prøver seg på å modernisere karrieren sin, slipper McLean til en OK fele-styrt countrystomper, «Mary Lost A Ring». Deretter ytterligere tre sanger der meteret ikke slår over på skamrødme, ganske fine viser som yter Dons karakteristiske stemme rettferdighet.

Så slår han trommemaskinen på nok en sang. 

Er igjen helt utmerket på «I Was Always Young» og «This Is America (Eisenhover»), for å runde av med nok en slitsom «modernitet», kalt «In a Museum».

Fotnote: I 2007 kom biografien «The Don McLean Story: Killing us softly with his Song», skrevet av Alan Howard. 

Don McLean spiller i Grieghallen i forbindelse med festivalen Bergenfest som åpner i kveld, og på Rockefeller i Oslo onsdag.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus