Meny

Ukas kjappis

Fra venstre: John Grant, Nilsen's Southern Harmony, Kris Kristofferson, Avi Buffalo, Grateful Dead.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi anmelder John Grant, Avi Buffalo, Grateful Dead, Kris Kristofferson og Nilsen's Southern Harmony.

John Grant: «Queen of Denmark» (Bella Union/Tuba)

Queen of Denmark er en fantastisk plate for de av oss som liker romantisk musikk med nydelige arrangementer og tekster som slår hull i vegger. Jeg tipper at jeg har hørt plata minst 15 ganger den siste uka, og jeg er ikke i nærheten av å bli lei John Grant og hans gode venner i Midlake.

John Grant, med fortid i The Czars, har en usedvanlig virkningsfull stemme og et hode som ikke er redd for å slippe tankene løs i fri dressur.

Tekstene på «Queen of Denmark» er nemlig usedvanlig usedvanlige og tidvis svært gode. Noe «Sigourney Weaver», «Silver Platters» og «Jesus Hates Faggots» er tre utmerkede eksempler på. Grants venner i kritikerroste Midlake tilfører tidvis plata pastorale stemninger; som for eksempel i «Marz». Men «Queen of Denmark» er først og fremst et ypperlig popalbum der Grants suverene teft for gode melodier er den fremste drivkraften.

Om du tenker deg at The Beatles, Scott Walker, Gilbert O’Sullivan og The Flaming Lips møttes i et veikryss og satte seg ned og jammet, ville det trolig hørt ut som noe John Grant hadde skrudd sammen. Eller for den saks skyld Neil Hannon i The Divine Comedy. 

For øyeblikket er «TC and Honeybear», «Where Dreams Go To Die», «Sigourney Weaver» og «Outer Space» favorittene, men faktum er at «Queen of Denmark» er fylt med så mange gode låter at morgendagen garantert tryller fram et par nye yndlinger. (EAA)    

Grateful Dead: «Crimson, White & Indigo: Philadelphia, July 7, 1989» (Rhino/ Warner)

Du må selvfølgelig være Dead Head av et eller annet rykende kaliber for å sette ordentlig pris på den konstante strømmen av utgivelser fra det mytiske bandet som egentlig nådde veis ende på sin lange, rare tripp da gitaristen/ sangeren/ iskremmerket (Cherry Garcia fra Ben & Jerrys !) Jerry Garcia døde i 1995.

Bare de siste par årene har det kommet to 9-CD-set, «Winterland 1973» og «Winterland June 1977», begge komplette opptak av konserter tre dager på rad, samt «Rockin’ the Cradle: Egypt 1978» (2 CD/ 1 DVD) og «To Terrapin: Heartford 1977» (3CD). Jambasert musikk nok til spille brokk på en stakkars tre-minutters popfan.

Da Grateful Dead og hundre tusen Dead Heads inntok John F. Kennedy Stadium i Philadelphia 7.juli 1989, var bandet inne i en gigantisk renessanse som hadde startet to år tidligere med studioplaten «In the Dark» og hitsingelen «Touch of Grey».

De tre timene med konsertopptak fra denne dagen, her fordelt på tre CDer og en 176 minutters DVD, dokumenterer et Dead som hadde tatt i bruk ny teknologi og som hadde gitt musikken sin en makeover som brakte inn en flom nye fans. Mange nok til at bandet flere steder slet med å få lov til å spille av lokale autoriteter.

Denne aftenen i Philly var det rekordhete, bandet fyrte på alle pluggene og de rette vibbene inntraff. Året etter var både JFK Stadion revet og keyboardisten Brent Mydland død av en overdose. Høsten 90 spilte Dead for siste gang i Skandinavia, Stockholmskonserten rankes som en av bandets dårligste.

De nitten sangene her tåler gjennomgående ekspansjonen til en snitt på i overkant av ti minutter hver seg. (TS)

Avi Buffalo: Avi Buffalo (Sub Pop/Tuba)


Avigdor Zahner-Isenberg aka Avi Buffalo er et stort musikalsk talent som i meget ung alder leverer et debutalbum mange av hans mindre talentfulle og eldre kollegaer ville solgt sjela si for. Avi er nemlig i besittelse av det lille ekstra samtlige deltakerne på X-faktor mangler. 

Avi har med seg en rekke venner og bekjente som har hjulpet ham med å bygge en musikalsk drøm som er såpass skranglete og sjarmerende at drømmende skranglepop trolig er en beskrivelse Avi vil føle seg komfortabel med. Noen vil sikkert slenge på indie-begrepet, men det er nå så utvannet og verdiløst at det herved erklæres som dødt og begravet.  

Avi Buffalo får meg til å tenke på Lemonheads, Luna, grytidlig REM, The Thrills og Wilco. Det faktum at Avi er en stor fan av Nels Cline, som har satt sitt preg på Wilcos siste plater, gjør at elgitarene får lov til å leke seg fritt i lydbildet (sjekk ut «Remember Last Time»!). Akkurat som Avis pistrete, men like fullt sjarmerende stemme, som gjennom hele albumet støttes opp av Rebacca Colemans mer distinkte stemmeprakt.

«Truth Sets In, «What’s It In For», «Summer Cum», «One Last», «Remember Last Time» og Where’s Your Dirty Mind» er høydepunktene på et debutalbum fra en særdeles talentfull artist vi forhåpentligvis vil høre mye fra i framtiden. (EAA) 

Kris Kristofferson: «Please Don´t tell me how the Story ends: The Publishing Demos 1968-1972» (Light in the Attic/ VME)


Rocksnobbselskapet Light in the Attic Records har de siste årene tryllet frem utsøkte gjenutgivelser av glemte kanonplater med folksangerinnen Karen Dalton, soulsangerne Betty Davis og Lou Bond og helt nye plater med neo-psykedeliarockerne The Black Angels fra Austin, Texas.

Utgivelsene deres er presentasjonsmessige mini-mesterverk, rene nytelser for CD-entusiastene blant oss.

Denne samlingen med demoer fra låtskriveren Kris Kristofferson er intet unntak, en booklet på 60 sider (!) er stappet med innsiktsfulle essays, sjeldne fotografier, faksimiler av Kris-mementos og mannens egne kommentarer til de seksten sangene. Her finner vi Kris alene i demostudioet, men også sammen med nå avdøde Stephen Bruton, gitaristen han ofte lente seg på i de innledende årene.

Merle Haggard, Dennis Hopper og Kinky Friedman, som betegner Kristofferson som «Nashvilles mest talentfulle vaktmester».

Den senere superstjernen livnærte seg som vaktmester i Columbia-studioet da han skrev de eldste av disse sangene. Klassikeren «Me and Bobby McGee» ble skrevet som et svar på en utfordring fra forlaget på å skrive en sang i løpet av 24 timer om sekretæren som jobbet på kontoret deres.

«Freedom’s just another word for nothing left to loose… » Sann! (TS)

Nilsen´s Southern Harmony: «Hardcore Roadhouse Gospel» (Jeting/ Bare Bra)


Bjørn Nilsen, innehaver av Nilsen´s Southern Harmony, har mange år bak seg i countryrockbandet Jetsurfers. Et band som hele sin eksistens beveget seg i den ganske så omfattende norske country/ bar/ pubrock-undergrunnen.

Et miljø befolket av musikere som ofte er svært dyktige på sine instrumenter,  men som bare unntaksvis oppmerksommes av riksdekkende medier. Slitere som ofte har en spilleerfaring som mer profilerte og hippere folk bare kan drømme om.

De holder seg på veien takket være genuin kjærlighet til musikktradisjonen de operer innenfor, de mottar hyrer som holder dem med bensin, strenger og veikromat. De tar i mot den applausen de kan få.

Bjørn Nilsen skriver sangene sine selv, ingen grunn til noe annet når han gjør det så godt som her. Hadde han het Bobby istedenfor Bjørn og Nelson istedenfor Nilsen, så hadde han & bandet kunnet spille enhver Texas honky tonk med hønsenettingen rullet opp.

Bandets versjon av Lowell Georges «Willin’» er å betrakte som programerklæring god som noen. Nilsen’s Southern Harmony er villige til å kjøre en hvilken som helt bandbil, på veier der ingen kunne tru at noen kunne kjøre, for å spille for deg. Du får et hyggeligere liv om du møter opp for å løfte på hatten til countryrocken deres. (TS)

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus