Meny

Dybdahls opprør

Thomas Dybdahl har på ingen måte vært uvirksom, selv om han har brukt lenger tid på det nyeste albumet i forhold ti de tidligere. Foto: Berit Roald (Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Thomas Dybdahl skulle lage sin nye plate hadde han fått nok av singer/songwritere. Det bærer den preg av.

Thomas Dybdahl går i en ny retning på sin nye plate. Foto: Berit Roald (Scanpix)Thomas Dybdahl går i en ny retning på sin nye plate. Foto: Berit Roald (Scanpix)

OSLO (ABC Nyheter): - Jeg var drittlei det begrepet der. Det var akkurat som det var blitt synonymt med noe litt sånn... kjedelig, sier Thomas Dybdahl.

- På et tidspunkt var det sånn at du bare så for deg en gutt med gitar eller en jente med piano. Det er en forferdelig generalisering, selvfølgelig, men det gjør et eller annet med begrepet hvis du forbinder det med noe som har blitt litt utvanna.

Les også: En stor opplevelse

Ikke uvirksom

Fire år etter forrigeskiva «Science» er Dybdahl nå ute med «Waiting For That One Clear Moment». Men selv om det har vært et lengre opphold enn mellom tidligere Dybdahl-plater, har han på ingen måte vært uvirksom. I 2008 kom andreplata til supergruppa The National Bank, hvor Dybdahl blant annet samarbeider med brødrene Lars og Martin Horntveth. Han har laget musikk til filmen «Rottenetter», spilt i England, og i høst turnerte han med strykerorkesteret Trondheimsolistene.

Og så har han hatt pappaperm.

- Har du vært redd for å få anmeldelser som mener du har forsvunnet inn i ammetåka, som Bertine Zetlitz’ opplevde? 

- Nei, jeg er ikke så redd for det. Men det er jo nettopp derfor det har tatt tid, fordi jeg måtte ut av det første året med baby, som var så intenst. Jeg følte det jeg spilte inn akkurat da var litt ammetåke, faktisk. Det er derfor det har tatt halvannet år ekstra, for å komme til ro og finne balansen. Nå er han jo to og et halvt, så nå er det trassen istedenfor. Kanskje det er den jeg er inne i, kanskje dette er trassalderplata, ler han.

Ville lage mer motstand

Sammenligningen er ikke dum. «Waiting For That One Clear Moment» er nemlig et markant annerledes Dybdahl-album, og ligger helt riktig et godt stykke unna singer/songwriter-sjangeren. For selv om den føles nedstrippet og behagelig, er plata et overflødighetshorn av produksjonsfinesser og detaljer, og utforsker nye, mindre umiddelbare musikalske landskaper. Dybdahl oppgir alt fra D'Angelo, Prince, Axelrod og Glen Campbell til indierockerne Dirty Projectors og samtidskomponisten Henryk Gorecki blant inspirasjonskildene for albumet.

- Jeg hadde lyst til å lage noe som fremdeles var fint, men som hadde litt mer motstand i seg. Litt flere ting som skurret og stakk seg ut som de såre tomlene jeg alltid har prøvd å unngå.

Nye impulser

Også egne prosjekter har påvirket den musikalske retningen.

- Alt spinner av det forrige du har gjort, i hvert fall for min del. Og det jeg gjorde før vi for alvor begynte å skru sammen plata, var filmmusikk. Det var jo bare å jobbe med stykker og stemninger, og ikke tenke i låtformat.

Albumet er produsert av Thomas Dybdahl selv i samarbeid med Morten Olsen, et tidligere bandmedlem som etter hvert hadde beveget seg ganske andre steder enn ham selv.

- Han spilte i støyband og holdt på med sånne eksperimentelle avantgarde-prosjekter. Da jeg hadde laget «Science» var det liksom ikke kompatibelt, så da slutta han, og så tenkte vi av hvis vi klarte å møtes og gjøre noe en gang uten for mye krangling, så skulle vi gjøre det.

- Kult år å gi ut plate i

- Du har tidligere gjort det kommersielt sett veldig godt, samtidig som du har laget ganske pen musikk. Har det plaget deg å tenke på at noen har oppfattet deg som kjedelig og enkel, om det så måtte være på grunn av fordommer? 

- Jeg mener jo at mine plater er skrudd sammen på en måte som gjør at det alltid er noe interessant der, at det alltid er elementer som vil gjøre det til noe mer enn den «mann-med-kassegitar»-tingen. Men det er klart, du havner i en bås, hvor de som uansett ikke hadde hørt på det bare setter en merkelapp på det.

- Men jeg vet ikke hva som var grunnen til at jeg følte meg så lei av akkurat det stempelet. Eller, av den sjangeren. Det har jo kommet veldig mye sånn musikk de siste tre-fire årene, så det er nødt til å komme en motreaksjon på det, både blant publikum og hos de artistene som har vært i sjangeren. Jeg tror for så vidt den er i full blomst allerede, det er masse, masse kult som er gitt ut bare i år, av norske ting. Det er et kult år å gi ut plate på, synes jeg.

- Føler du det er andre som har gått samme veien som deg?

- Ja, men også at smaken til folk endrer seg, at de får fokus på helt andre ting. Susanne Sundfør har for eksempel gått fra å lage en, misforstå meg rett, helt streit «dame-med-piano»-plate til den hun har laget nå, og det er et ganske stort steg. Det er bare dritkult, synes jeg.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus