The Apples in Stereo: «Travellers in Space and Time» (Tuba)Sikter mot stjernene

The Apples In Stereo fortsetter å lage bra popmusikk.
The Apples In Stereo fortsetter å lage bra popmusikk.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tilbake til fremtiden med The Apples in Stereo.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(ABC Nyheter): The Apples in Stereo returnerer med sitt syvende studioalbum, tre år etter «New Magnetic Wonder». Siden forrige fullengder har John Dufilho overtatt plassen bak trommene, mens Bill Doss og John Ferguson, begge på keyboard, og begge fra Elephant 6-kollektivet, nå regnes som faste medlemmer i bandet etter mer eller mindre sporadiske innhopp de siste årene.

Futuristisk og psykedelisk pop

Om de nye medlemmene har hatt mye å si for albumets musikalske uttrykk er heller tvilsomt. The Apples in Stereo er og blir Robert Schneiders prosjekt. «Travellers in Space and Time» er, som tittelen antyder, en videreutvikling av den futuristiske og smått psykedeliske pop’en bandet lanserte på forrige album.

Rom og tid-metaforene florerer i tekstene, og gjengen går amok med filterboksen, både på vokal og instrumenter. Samtidig som de sikter mot stjernene og fremtiden, er det ofte gamle helter som blir referansene – flere av sporene har for eksempel store doser The Beatles i seg. Noe som aldri har vært negativt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Litt ujevnt materiale

Det hele starter også riktig så bra, med sterke spor på rad og rekke. Førstelåten «Dream About the Future» sparker det hele i gang på en utmerket måte, med boblende bass, fint piano-driv og smittende godfølelse. «Hey Elevator» følger opp med spacediscopop som sitter som et skudd – eventuelt en laserstråle, om vi skal følge albumet noe krampeaktige forsøk på en gjennomført space-lingo.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det blir nemlig litt mye av det meste etter hvert som man lytter seg gjennom plata, og omtrent midtveis begynner formkurven å dale.

Enkelte spor er relativt substansløse bak alt effektmakeriet, og når meloditeften svikter flyter sporene sammen i en suppe av ELO-vocoder, knotteskruing og fiksfakserier. Man sliter med å skille enkelte av sporene fra hverandre, noe man også husker fra «New Magnetic Wonders» svake partier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det enkle er ofte det beste

Best fungerer det når Schneider & co greier å holde seg selv i tøylene, og stole på sine egne låter. Det beste eksempelet i så måte er «No One in the World» en skinnende popperle som like gjerne kunne vært laget av Saint Etienne, og som for undertegnede er albumets desiderte høydepunkt.

Her holder bandet litt tilbake på futurismen, og serverer i stedet en låt med god melodi og gladnaiv tekst om kjærlighet.

Det enkle er ofte det beste, og slik vil det nok være i fremtiden også.