Hei på deg, Ludvigsen!

Jeg har to døtre på fem og sju som alltid vil høre på den gule samleskiva til Knutsen & Ludvigsen når vi kjører bil.

- Pappa, vi vil høre på Knutsen & Ludvigsen, kommer det tostemt fra baksetet før jeg har fått festet sikkerhetsbeltet.

Noe som er mer enn greit. For jeg digger jo de to skøyerne med de usedvanlig morsomme og underfundige tekstene minst like mye som jentene mine. Noe som gir seg utslag i høylytte diskusjoner når låtene skal velges.

- Please pappa, kan vi ikke begynne med «Matpakkespisevise» for den er så supermorsom?

Også spiller vi i vei og ler oss skakke. Ikke bare et par sanger. Neida, vi kan lett holde det gående i timevis. «Eg ve te Bergen», «Dum og deilig», «Hallo! Hallo!», «Gammel negermarsj» og «Grevling i taket». Noe som igjen gjør at jentene, akkurat som pappa, kan de fleste av tekstene på rams.

Knutsen & Ludvigsen er samlingspunktet, som midt i trafikkhelvetet flytter oss fra kjedelig asfalt til grenseløse horisonter. Fantasien som tyter ut av munnen på radarparet får oss til å juble og le om kapp. Sender oss av gårde til de rareste steder i universet. Og når vi kjører gjennom tunneler, leter vi som gale etter grevlingen som angivelig befinner seg i taket.

Og visst har vi sett den grå og snodige fyren. Yngstejenta ser ham faktisk hver gang, og han er ikke det spøtt skummel. Neida, han er dritkul. Eldstejenta mener det er pippienkelt å få øye på ham om vi trompet-tuter tre ganger, som er det hemmelige grevlingsignalet. Det har hun nemlig hørt av pappaen til bestevenninnen sin.

Da jeg hørte at Gustav Lorentzen var død fikk jeg vondt langt inn i sjela. For med ham forsvinner en kulturinstitusjon som har betydd enormt mye for barn og voksne i 40 år. Og selv om jeg aldri møtte han, kjenner jeg at jeg savner ham allerede. En følelse jeg tror mange kjenner på i dag.

Neste gang vi setter oss i bilen kommer jeg garantert til å høre de samme ordene som jeg hører hver gang:

- Pappa, vi vil høre på Knutsen & Ludvigsen.

Og da skal jeg skynde meg å smette inn «Kanskje kommer Kongen». For var det en ting Gustav Lorentzen var, så var det Konge. Og etter en stund skal vi stoppe på en vakker plass å spise majones og gåselever med rødbeter og løk, kalkun panert med hummer, små glass med artisjokk og drops med karamell mens vi ler så tårene triller. Er vi ekstra heldige får vi besøk av en svimmel grevling på jakt etter en krokofant.

Og Ludvigsen? Vel, han lever i beste velgående. Noe han kommer til å fortsette med i generasjoner framover. For er det en ting jeg er sikker på, så er det at både jentene og jeg kommer til å skrike, skråle og le i selskap med Ludvigsen i lang tid framover.

Hei på deg, Ludvigsen!