Det Sharon Jones har lært, har hun lært den harde veien.
Sharon Jones & The Dap-Kings: «I Learned The Hard Way» (Daptone/VME)Full pupp
Glem Amy Winehouse, nå er det Sharon Jones som gjelder.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
(ABC Nyheter): For et par år siden vakte den godt voksne soulsangerinnen Sharon Jones berettiget oppsikt med albumet «100 Days, 100 Nights», spesielt takket være tittelsporet med sitt gurglende orgel og spradende messingblås og melodiske arrangementer som laget en uimotståelig fusjon av Stax, James Brown-funk og Little Willie Johns originalversjon av «Fever».
Født en gang på slutten av 1950-tallet i Atlanta, Georgia og vokst opp i det dype sør i soulens gullalder, brakte Jones med seg en formidabel musikalsk bagasje da hun kom til Brooklyn som 15-åring og startet en karriere som backupsangerinne.
Lidenskap for 60- og 70-talls-soul/R&B.
Men hun måtte vente helt til 1996 før hun fikk et plateselskap som skjønte henne og hennes uslukkelige lidenskap for 60- og 70-talls-soul/R&B. Daptone i Brooklyn var et kompromissløst Old School-R&B-selskap og ga ut vel så mye 45-plater som CDer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDa Jones på 2000-tallet hadde opparbeidet et formidabelt live-rykte med sitt supertette Dap-Kings-bandet, meldte Amy Winehouse sin interesse for å bruke Dap-Kings som backingband på plate.
Men glem Winehouse. Som tittelen sier, det Sharon Jones har lært har hun lært den harde veien. En winner never quits. Tolv låter som tøyer og strekker, komprimerer og lader hver eneste meningsbærende stavelse i tekstene inn i et sjeledrama av ekstaser, gleder, bitterhet, tårer, skuffelse og med et band som følger hennes minste vink.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er ikke bare svette, sex og funk på dansegulvet. Litt flere ettertenksomme og roligere låter enn på «100 Days, 100 Nights», og dermed også mer variasjon og musikalske overraskelser.
Sharon Jones trenger ikke en eneste rapper til å hjelpe seg, og discorytmenes mekaniske mønster har aldri eksistert innenfor den musikken hun kommer fra. Hun går så dypt at hennes Old School eksisterer i en egen tidskapsel, på linje med Raphael Saadiq på herresiden, men som vokalist er hun langt mer fengende.
Artikkelen fortsetter under annonsenForening av Southern Soul og Northern Soul
Det er som en oppdatert Fontella Bass fra Chess, tidlig Betty Wright på T.K. , tidlig Carla Thomas på Stax, til og med litt 60-talls Dionne Warwick og en dæsj Etta James i velmaktsdagene på Chess. «I Learned The Hard Way» har til og med åpningslinjene «Something told me deep innside» felles med Etta James’ kjenningslåt «I’d Rather Go Blind».
Det er godt å vite at veteransangerinner som Bettye LaVette, Candi Staton, Mavis Staples og Irma Thomas nå har fått selskap av Sharon Jones. 100 Days, 100 Nights var ikke noe blaff. I Learned The Hard Way er til og med bedre. Det er sørstatssoul smidd sammen uptown R&B-feeling i Brooklyn, New York.
Det betyr bokstavelig talt en lykkelig forening av Southern Soul og Northern Soul. Party, party.
