Radioens arvtager?

OSLO (ABC Nyheter): Folk med betydelig innsikt i musikkbransjens mest sannsynlige utvikling i de kommende årene tror at løsningen heter abonnementstjenester.

Får de rett, ser det ut som om de som har vært optimister på vegne av svenske Spotify og nylig startede, norske Wimp, for ikke å snakke om deres investorer, kan oppleve en Timbuk3. De kan trenge solbriller mot en strålende fremtid.

Er abonnementtjenester nøkkelen?

Nøkkelen til en eventuell suksess sies å være at man lykkes med å pakke abonnementer på musikk inn med andre digitale underholdningsabonnement, først og fremst TV via kabel og satellitt.

Faguttrykket i så måte er bundling, en pakke med underholdning der du betaler én pris for altet.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at om musikkbransjen får til å bundle varene sine sammen med andre attraktive produkter, så har man muligheten til å nå veldig mange flere enn de som i dag finner veien til konvensjonelle platebutikker.

Det kan bety at man oppnår å spre kostnadene til den økonomien som en kvalitativ musikkproduksjon er avhengig av utover, med mindre bidrag fra hver enkelt.

Avhengig av en levedyktig bransje

Etter noen år med synsing på kryss og tvers ser det ut som stadig flere innser at om vi skal kunne nyte spennende, viktig og velprodusert musikk også i fremtiden, så er vi avhengig av en økonomisk levedyktig musikkbransje. At den snart ikke heter platebransjen lenger, er selvfølgelig uten betydning.

Platekjøpere blir det jo uansett stadig færre av. Selv når vi regner med dem som forelsker seg i den forrige lydbæreren, vinylplata.

Det er også betydelig usikkerhet knyttet til om tilstrekkelig mange gamle platekjøpere vil dukke opp igjen som kjøpere av nedlastbare filer. Det finnes de som er overbevist om at salg av lydfiler bare vil bli et lite intermesso, et one hit wonder, i musikkdistribusjonshistorien.

Om musikkabonnement á la Spotify skulle bli vinneren i det svært spennende racet som legal musikkdistribusjon nå er, er det svært god grunn til å reflektere over hva denne formen for musikkonsumpsjon faktisk innebærer. Ikke minst, hvilke tradisjonelle formidlere som bør føle seg truet. Ved siden av platebutikker.

Hver er sin egen musikksjef

Slik jeg oppfatter Spotify og Wimp i dag, er tjenestene mest å sammenligne med radio. Interaktive radioer, der hver og en bruker har rollen som musikksjef. Du lytter til musikken der og da, men du kjøper ikke noe bruksrett ut over øyeblikket. For svært mange musikkfans er etter alt å dømme dette tilstrekkelig.

Det går an å slå fast at folk som lytter mye til musikk på Spotify lytter tilsvarende lite til radio.

De kommersielle radioene i Norge, som fyller den vesentligste delen av sendetiden sin med musikk (80-90 prosent av tiden?), har tradisjonelt anført som grunn til å betale forholdsvis lite for musikken de spiller, at radiospilling fører til mersalg av plater (eller eventuelt legale nedlastinger). Radiospilling har først og fremst vært oppfattet som promotion. En attraktiv reklamespot, der fortjenesten skal hentes annet steds.

Et tidsspørsmål

Det argumentet klinger dårligere og dårligere etter hvert som musikksalget faller. Det kan derfor bare være et tidsspørsmål før musikkprodusenter, rettighetshavere og artister vil kreve mer penger for radiospilling.

Hadde jeg sittet i styret i P4 eller Radio Norge, hadde jeg muligens ikke sovet så godt om natta.

Radiolytting kan i fremtiden komme til å dreie seg i betydelig grad om verbalradio. Det er det ganske sikkert mer resurskrevende og vesentlig dyrere å gjøre kvalitativt akseptabelt, enn hva som i dag kreves for å småprate mellom opptredenene til generelt svært lavt gasjerte musikere.

Når musikkabonnementet ditt følger med deg hvor du enn befinner deg, i bilen, foran iPaden eller via telefonen i lomma, kan det vise seg at det er abonnementet som til slutt gjør det videoen likevel ikke klarte: Å drepe radiostjerna.