Ble med plattformen rundt

(ABC Nyheter): Helge Eneberg løp høyt opp i tårnet da Alexander Kielland-plattformen begynte å tippe over i Nordsjøen om kvelden den 27. mars 1980.

Rundt ham pisket vinden med orkan i kastene. Under frådet bølgene i det iskalde vannet. Eneberg og kollegene klamret seg fast og håpet på det beste.

Idet den store boligplattformen velter om, blir Eneberg med hele veien rundt mens livet passerer i revy.

Av de 212 på Alexander Kielland-plattformen denne kvelden, mister 123 personer livet. De ble knust, druknet eller frøs i hjel.

I dag er det 30 år siden den største ulykken på norsk sokkel i Nordsjøen.

For de som opplevde katastrofen er minnene fortsatt svært levende.

30 år siden

Dagen var torsdag 27. mars 1980 og tidspunktet litt over halv syv.

En kraftig storm herjer Nordsjøen og bølger på 8-10 meter slår mot boligplattformen Alexander Kielland midt i Ekofisk-feltet i Nordsjøen.

Bølgene får en sprekk i en av de fem stålsøylene plattformen hviler på til å utvide seg.

Det er en slurvete sveisefeil som skal vise seg å bli skjebnesvanger.

Det Norske Sjømannskor synger ved monumentet "Brutt lenke" på Smiodden hvor det torsdag ble lagt ned kranser og blomster til minne om de som omkom i Alexander Kielland-ulykken 27. mars 1980. Foto: Alf Ove Hansen / Scanpix

Om bord på plattformen har de 212 besetningsmedlemmene samlet seg i matsalen og i de to kinoene. De hører lydene utenfor, men aner fred og ingen fare.

Plattformen, som ble bygget i Frankrike få år tidligere, er konstruert til å tåle bølger opp mot 30 meter. De har opplevd verre stormer før.

To kraftige smell

I den lille kinosalen er filmen godt i gang allerede i det ulykken inntreffer. På grunn av uværet har Eneberg og arbeidskameratene fått dagen fri. Nå sitter de i salen og kjenner plattformen vaie litt opp og ned i bølgene, slik den ofte gjør når naturkreftene herjer utenfor.

Så lyder to kraftige smell og plattformen begynner å krenge over mot styrbord side.

Bølgene og slitasjeskaden har fått den ene stålsøylen til å gi etter og brekke rett av.

Det 200 tonn tunge boretårnet er for mye for de fire gjenværende søylene.

Bilde fra forsøkene på snuing, - og den senere senkingen i 1983. Plattformen ble senket med 50kg sprengstoff, og sank på 712m dyp i Nedstrandsfjorden, nord for Stavanger. To tidligere snuoperasjoner var mislykket. NTB arkivfoto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX.

Alexander Kiellands skjebne forsegles.

Klatret høyt opp

– Jeg skjønte ikke at noe var alvorlig galt før filmfremviseren plutselig falt ned, forteller Helge Eneberg til ABC Nyheter.

– Da løp vi fort ut gjennom døra og ut i korridoren. Så fikk vi tak i redningsvester og prøvde å komme oss opp på det høyeste punktet på plattformen for ikke å bli truffet i hodet, forteller Eneberg.

Deretter klatrer de 20 meter opp i B-søylen, som er riggens høyeste punkt. Der står de og klamrer seg fast til den spente ankerkjettingen, Helge Eneberg, en nabo fra Kragerø og flere andre. I forhold til de 212 som er om bord på plattformen er de få.

– Vi stod der på sida og håpet at plattformen hadde stoppet å helle. Det var veldig skrått, og vi kjente at vaieren ble tynnere og tynnere mellom fingrene våre.

Tipper rundt

Etter 20 minutter i spenn sliter ankerkjettingen. Alexander Kielland velter helt rundt og gir seg ikke før den ligger med bena i været i den iskalde Nordsjøen. På naboplattformen Edda står mannskapet hjelpeløst og ser på den ufattelige tragedien som utspiller seg.

– Jeg havnet i vannet og ble med i dragsuget nesten helt til bunns. Da kjente jeg hele livsløpet for gjennom hodet. Det var helt uvirkelig, minnes Eneberg.

Her de fire bena på den veltede plattformen som stikker opp av vannet. Foto: Erik Thorberg NTB / SCANPIX.

Eneberg lå i det iskalde vannet. Bølgene var høye. Lufta var full av snø og vinden hadde orkan i kastene. Kameraten var vekk. Eneberg var ingen troende mann, men han innrømmer at han der og da vurderte å be til Gud.

– Så svømte jeg bort til en livbåt, men den var full av vann og jeg skjønte at jeg ikke ville overleve der. Heldigvis oppdaget jeg en annen livbåt 50 meter unna og svømte dit. Den lå der med bunnen i været og var en av de båtene som hadde blitt med plattformen ned. Sammen med de som var inni, fikk vi vippet den rundt, sier han.

Eneberg forteller at han ikke hadde mange krefter igjen da han kom om bord i livbåten. 10-12 stykker satt der allerede. I løpet av de neste minuttene kom det stadig flere overlevende svømmende til. Til slutt var de 29 om bord. En av dem er Enebergs nabo fra Kragerø.

– Jeg var i vannet i 45 minutter. Etter prognosene skulle jeg vært død etter ti. Først da en supplybåt kom og plukket oss opp 3-4 timer senere skjønte jeg at jeg var trygg, forteller Eneberg.

Ettervirkninger

Tretti år etter sliter mange av de overlevende fortsatt med inntrykkene fra Alexander Kielland-ulykken. Forskere har fulgt 75 overlevende fra 1980 og fram til 2007. Resultatene viser at også mange som deltok i redningsarbeidet sliter med inntrykkene fra katastrofen, skriver Stavanger Aftenblad.

Forskere ved universitetene i Trondheim og Oslo har studert hvordan de overlevende har klart seg sammenlignet med en gruppe oljearbeidere på Ekofisk som ikke var berørt av katastrofen.

Ifølge rapporten var det blant annet 10 prosent høyere forekomst av uførhet og langtidssykmelding hos de overlevende enn hos andre oljearbeidere. I 2007 var 50 prosent av de overlevende i arbeid, 20 prosent hadde gått av med pensjon, mens 30 prosent var uføretrygdet eller langtidssykmeldt.

– Tatt i betraktning de sterke inntrykkene de overlevende satt igjen med, har mange klart seg forbausende bra. Tross alt er halvparten fortsatt i arbeid. Det skyldes nok blant annet at dette var menn i sin beste alder, testet og funnet egnet for det tøffe livet på plattform, sier professor Lars Weisæth ved Universitetet i Oslo til NTB.

Odd Kristian Reme, som var talsperson for de etterlatte, sier at undersøkelsen bekrefter inntrykket fra tidligere rapporter.

– Men Kielland-ulykken ble likevel et vendepunkt. Blant annet er oppfølgingsarbeidet overfor overlevende og etterlatte et helt annet i dag enn den gang, sier han til NTB.

Fortsatte i Nordsjøen

Overlevende Helge Eneberg var én av dem som valgte å gå tilbake på jobb kort tid etter ulykken.

– De første fem årene gikk alt helt greit. Jeg skjøv inntrykkene til side og snakket ikke så mye om det. Men så så jeg Normand Skipper igjen (ett av forsyningsskipene som var med på redningsaksjonen etter ulykken, red.anm.) og går på en smell, forteller han.

Det markerte slutten på nordsjølivet for kragerøværingen.

– Det hadde nok bygget seg opp over tid. De grusomme bildene jeg hadde i hodet, bildet av de døde og blåfargede i det iskalde vannet. Jeg hadde skjøvet mye bak i hukommelsen, men etter smellen fikk jeg ut de verste tingene.