PLATE: Sugababes: «Sweet 7» (Roc Nation/Island/Universal)

Forjævlig forvandling

Disse tre lettkledde «plastdamene» gjør sitt aller beste for å ødelegge Sugababes' gode navn og rykte. Foto: Universal Music Group (promo)
Disse tre lettkledde «plastdamene» gjør sitt aller beste for å ødelegge Sugababes' gode navn og rykte. Foto: Universal Music Group (promo)

Sugababes har fått norsk hjelp på vei til avgrunnen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sugababes: «Sweet 7»Sugababes: «Sweet 7»

(ABC Nyheter): Den britiske jentetrioen Sugababes har gjennom et drøyt tiår, ja faktisk helt siden de brakdebuterte med det overraskende stødige albumet «One Touch», ledet an av den uimotståelige singelen «Overload» i 2000, vært relatert til kvalitetspop av samme solide kaliber som blant annet Kylie Minogue har vært en representant for etter at hun brøt med produsenttrioen Stock-Aitken-Waterman på 80-tallet.

Perlerad av hits

I årene som fulgte har de, riktig nok i to forskjellige utgaver (uten at det har ødelagt for dem), levert en perlerad av hitlåter; inkludert «Round Round», «Stronger», «Freak Like Me», «Hole In The Head» og «Push The Button».

Seks av singlene deres har fortjent funnet veien til toppen av de britiske singellistene, mens de i alt har vært inne på UK Top 20 hele 23 ganger.

På trioens to foregående album, «Change» (2007) og «Catfights And Spotlights» (2008), har de vist en svakt dalende formkurve, men hvem kunne i sin villeste fantasi forestille seg at det skulle gå så galt som det gjør her?

For på «Sweet 7», Sugababes’ syvende studioplate, har de - eller snarere de som har stjålet navnet - gått fullstendig til grunne, godt hjulpet av det norske produsentteamet i Stargate.

Fra sjarmerende til motbydelig

Med utelukkende nye medlemmer etter at forsanger Keisha Buchanan forlot gruppen i fjor som den siste av originalbesetningen, er det ikke mye igjen av det som en gang var et usedvanlig sjarmerende og originalt jenteband av sjelden klasse.

Sugababes var milevis fra søppelpopen vi fikk servert fra girlpower-grupper som Spice Girls noen år tidligere, og i forhold til sine sjarmløse samtidige; Girl Aloud, All Saints og Atomic Kitten, befant Sugababes seg tilsynelatende på en helt annen planet. Et sted der kvalitet og gode låter betydde minst like mye som image og sexy scenefremtreden.

I motsetning til dette, så koker «Sweet 7» nesten over av dårlige eurodisco-triks av sorten som knapt nok kommer til å bli veiet verdig for avspilling på de dyre høyttaleranleggene fra bussene på russefestene på Tryvann. Den direkte motbydelige produksjonen bidrar i tillegg til å ødelegge det gode ryktet som det gamle Sugababes har brukt ti år på å bygge opp.

Forpester navnet

Det burde vært en lov mot at Sugababes-navnet benyttes av de tre plastheksene som fronter dagens utgave av trioen. Formålet med denne utgivelsen synes ikke å være annet enn å forpeste navnet Sugababes. Alternativt er dette et elendig forsøk på å breake navnet på det amerikanske markedet ved å bevege seg inn på territorium som er dominert av størrelser som Beyoncé og Alicia Keys.

Men Sugababes anno 2010 har ikke et fnugg av troverdighet i sin R'n'B-tilnærming, som i de patetiske balladene her, mens albumet ellers er teknofisert med autotune-effekter og sang som får Aquas landeplage «Barbie Girl» til å fremstå som intelligent popmusikk av ypperste klasse.

For det vi sitter tilbake med er ikke annet enn de forråtnede restene etter noe som en gang smakte fortreffelig. Jay-Zs plateselskap Roc Nation har, foruten de norske superprodusentene, gjort sitt for å dynke Sugababes-navnet i sin stinkende råtne søppelsjakt.

Bør gå rett til gjenvinning

Resultatet er, for å si det mildt, fullstendig forjævlig! Dette er en plate som bør gå rett til gjenvinning før gamle fans misvisende lokkes til å investere sine hardt opptjente kroner i dette makkverket av et produkt, der bandnavnet for øvrig er direkte misvisende.

Sugababes, som vi kjenner dem, er døde. La dem som sto bak det originale konseptet i det minste få lov til å trekke seg tilbake med en viss respekt for hva de en gang var en del av, og gi disse eurodiscomonstrene som har stjålet navnet deres en lærepenge som svir på pungen ved å boikotte denne utgivelsen.

Konklusjon: «Sweet 7» er en kynisk fornærmelse mot det platekjøpende publikum!

Personvernpolicy